TEATERHALLEN: De utstøtte, de livstrøtte, de mentalt innsnevrede, de mislykte. Alle er de skildret i utallige filmer, bøker og tv-programmer, på teaterscener og i ukeblader.

Når åtte dyktige, unge skuespillere fra Ungdomsteatret gir sine tolkninger av hverdagsmennesker som sliter på forskjellig vis, er det med en kløkt og innlevelse man sjelden opplever maken til. For i disse emnenes verden er det vanskelig å ikke vingle innom nabolaget hvor klisjeene holder til. Dit drar aldri skuespillerne i «Mislykte nordmenn», og det skal de ha ros for.

HALV LATTER: Bragden ligger kanskje først å fremst i den stramme manøvreringen mellom det komiske og det triste, mellom det absurde og det hverdagslige. Den ironiske distansen eksisterer ikke, så når vi ler av den dibbende speedfriken er det ikke fordi Lasse Holdhus presenterer en parodi på en følelseskald narkis, men fordi han fanger en følelsesmessig avstumpethet som sannsynligvis finnes i virkeligheten. Vi ler, men vi tør ikke le latteren helt til endes, for vi vet at det er alvor.

Følelsen forsterkes av de scenografiske grepene. Scenen er en haug med diverse skrot, det kan minne om en søppelfylling, men de ulike bestanddelene er ikke plassert der tilfeldig.

INVADERENDE: Skuespillerne kommer ofte tett innpå publikum, det intime innledes allerede ved den første monologen, hvor det harseleres over de evinnelige prestasjonskravene mange føler at de møtes av på alle livets arenaer. Den fysiske nærheten til skuespillerne føles nesten invaderende, og det er kanskje derfor vi holder latteren litt tilbake; fordi menneskene vi ler av kan se og høre at vi ler, og vår form for folkeskikk sier at vi ikke har lov til å le av folk som har det kjipt, med mindre vi ser dem på tv.

FRUSTRASJON: Først og fremst er det skuespillerne som bærer stykket, gjennom en rekke monologer som spenner fra det direkte til det filosoferende og videre til det fullstendig absurde. De får ofte forbløffende mye ut av de relativt enkle, men megetsigende tekstene til Jesper Halle.

Felles for alle karakterene er en frustrasjon over å ikke passe inn i de rammene samfunnet har definert som de riktige, men frustrasjonenes utløp varierer fra figur til figur, fra den bleike gollumens stille funderinger til den selvutslettende bibliotekarens raseriutbrudd. Den avsluttende scenen, hvor det norske feires på Thor Heyerdahl-engelsk, er det Monty Python-nivå over.

I «Mislykte nordmenn» er reisen fra latter til gråt nesten uhyggelig kort. Man sitter igjen med mange spørsmål og få svar, og derfor vil stykket vare mye lenger enn den timen og kvarteret det tar å framføre det.

kine.hult@aftenbladet.no