Egentlig høres det ganske døllt ut å bygge en hel musikal rundt et par kamper sjakk. Men når brikkene blir levende og beveger seg over den hellende scenen, livner historien til. Et overdimensjonert forsøk på kampfiksing hjelper også på.

Skuespillerne og sangerne fra St.Svithun er så unge at de sannsynligvis bare kjenner den kalde krigen fra historiebøker og nostalgiske fortellinger fra opphavet, men innlevelsen i Tim Rice sine politiske intriger er det ingenting å si på.

Kanskje er det først og fremst sangerne som støper publikum fast i stolene gjennom to akter proppet av krevende musikk. Man får ikke til dette med noe tulleorkester, og både solister, musikere og kor møter store utfordringer.

De takler de med glans. Helena Tjelle Bakke i rollen som Florence og Guro Tveitnes som Svetlana framfører en nydelig versjon av hiten «I know him so well». De overbeviser også som skuespillere, for eksempel virker Svetlanas raseri mot den feige slabbedasken av en ektemann helt genuint.

Erik Vistnes som KGB-agenten Molokov er også en nytelse å høre på, samtidig som han ser utrolig kul ut. Den spinnville tv-reporteren Simon Breivik binder scenene godt sammen.

I det hele tatt har man visuelt sett fått mye ut av lite. Store tablåer i stedet for avanserte dansenumre er en god tanke, og det fungerer.

Figurene får troverdighet, ikke minst siden russerne og amerikanerne ser ut akkurat sånn man tenker seg de respektive folkeslagene på midten av åttitallet. Se bare på sveisene til sjakkspillerne Inge Andreas Jacobsen (Trumper) og Geirmund Hansen (Sergievsky). Dynamikken mellom de to er påtakelig, slik den også er mellom kor, solister og orkester. Det er sjelden at noen overdøver hverandre, verken visuelt eller musikalsk.

Musikalen spilles til og med 29. mars. Dette er ikke en oppsetning som kun foreldre og venner har glede av, hvis noen fortsatt sitter med det inntrykket. Det er bare å komme seg opp av godstolene.

Dette er ikke en oppsetning som kun foreldre og venner har glede av. Det er bare å komme seg opp av godstolene.