Severdig om krig og kvinner

«Faen, verden brenner» oppleves likevel som severdig fordi et følelsesmessig trykk gjennomsyrer oppsetningen.

De nyutdannete scenekunstnerne Hildur Kristinsdottir, Maria Dommersnes Ramvi og Nina Eileen Sponnich har tatt utgangspunkt i Søstrene Andrews, tre amerikanske jenter som ble barnestjerner i 1930. Virkelig suksess gjorde de under 2. verdenskrig da de underholdt amerikanske soldater.

Forestillingen består av brokker av talekor, dikt, sangtekster, dialoger, dans og handlinger som appellerer mer til følelsene enn den rasjonelle fortolkningen.

De tre skuespillerne iscenesetter manuset med en rekke stiliserende og parodierende grep. Åpningens bevisst stive talekor skaper et inntrykk av søstrene som marionetteliknende dukker styrt av showbusiness. Teksten åpner snart sprekker i den vellykkede fasaden. Til tross for at de ville finne popmelodier som kunne gi mening og harmoni, lyktes ikke det, medgir de.

Åpningstalekoret føles for langt. Da er det bra at aktørene etter hvert skifter grep raskere. Nå vi ikke forstår alt, er det desto viktigere at sanseinntrykkene blir kraftfulle. De tre veksler mellom dans, videoklipp, sang, resitasjon med mer. Alt er meget godt framført, tidvis med absurde og humoristiske trekk.

Gradvis øker desperasjonen. Krigens kyniske ansikt lyser grelt imot oss gjennom en fiffig bruk av videokamera.

En skuespiller agerer autoritært befal som ber soldatene gå til sengs med riflen. Snart svarer trioens talekor: «How can we sleep when our beds are burning?»
En del tekstbrokker er så kryptiske at de irriterer. Andre ryster, som fortellingen om nyvaksinerte barn som får armene hogd av.

Stykket handler om mer enn tre kvinners avmakt i møte med krig. Slutten formidler like mye mannlige soldaters desperate lengsel etter å komme levende fra det.

De sinnssvake bevegelsene som ledsager dette ønsket, tyder på at den gode drømmen ikke går i oppfyllelse til slutt.