Vegar Moens «Den nye jernbanen II» er hentet fra serien «Den nye jernbanen mellom Kina og Tibet», en serie på tre fotografier som ble tildelt Rederiforbundets pris da det ble vist i Oslo tidligere i høst.

Høstutstillingen kaller vi den, men egentlig heter den Statens Kunstutstilling, den vises i år for 121 gang. Høstutstillingen finner tradisjonelt sted på Kunstnernes Hus i Oslo, i år vises den også i Stavanger.

Utstillingen er Norges største markering av samtidskunst, den ble arrangert for første gang i 1882, da som en radikal protest mot det etablerte borgerskapets dominans i kunstmiljøet.Utstillingen er juryert på grunnlag av fri innsendelse, det vil si at hvem som helst kan sende inn arbeider for å få dem vurdert for deltakelse i utstillingen. Dette gjør at Høstutstillingen står i kontrast til de aller fleste andre utstillinger nå for tiden, da disse stort sett blir produsert av en eller flere kuratorer som legger rammer og betingelser for utstillingene.

De beste arbeidene finnes innenfor video og foto. Noen av videoverkene kunne med fordel ha vært strammet litt inn med hensyn til tid, men stort sett er det mye bra som vises i utstillingens mørkerom. Flere av videokunstnerne tematiserer kjønn og kjønnsroller, et av de beste bidragene til denne tematikken er Monja Wiiks «Jolene», en film hvor hun intervjuer amerikanske kvinner og menn om deres oppfattelse eller fortolkning av den mytologiserte skikkelsen Jolene (som Dolly Parton synger om i sangen med samme navn).

Vegar Moens «Den nye jernbanen I, II og III» skiller seg ut i mengden. Verket består av tre store fotografier som viser et jernbanespor som snor seg gjennom et stort øde landskap. Det handler om en form for realistisk fotodokumentarisme, likevel er det arbeidets poetiske kraft som slår meg. Det utstråler en form for melankoli, en nesten grensesprengende sårhet og ensomhet. Først i neste omgang, etter at følelsene har begynt å roe seg, settes de mer intellektuelle refleksjonene og rasjonelle tankene i gang. Dette verket handler om forholdet mellom teknologi og natur, mellom mennesker og menneskegrupper og helt spesifikt om forholdet mellom Kina og Tibet, området jernbanelinjen beveger seg i. Men altså like mye om estetisk skjønnhet. Arbeidet holder tankene fanget lenge etter at jeg har forlatt gallerirommet.

Også Elin Andreassens portrett «Havtor», Bjarne Bares «Haeunda Girls» og Grethe Britt Fredriksens «Negerkjøkken» er verdt å merke seg, Andreassen har laget et enkelt, seriøst og sterkt mannsportrett, Bare portretterer en gruppe kvinner, mens Fredriksens interiørbilde viser oss et nesten ulevelig sted. Også disse arbeid kan kalles fotodokumentariske, samtidig som de rommer noe ekstra, noe ubegripelig som får dem til å overskride virkeligheten.

Jeg vil også trekke fram Bente Sommerfeldt-Colbergs mekanisk installasjon «Twisted» et spesielt interessant verk.

Maleriet er den kunstformen om har færrest interessante bidrag til utstillingen, men fenomenet Pushwagner, som både viser malerier og film, må nevnes. Pushwagner framstår, til tross for sin 68 år, som utstillingens enfant terrible. Han har stilt ut på Høstutstillingen flere ganger, og egentlig skulle han ha hatt sitt store gjennombrudd en gang tidlig på -70 tallet, men får det først nå i år. Og kunsten hans - jo den ser på et vis ut som en blanding av marxistisk inspirert sekstiåtterfilosofi, science fiction og moderne dataspill. Personlig liker jeg videoen «Soft City» aller best, men maleriene hans er heller ikke til å se bort fra.

Det finnes neppe en rød tråd i denne utstillingen, men et par fellestrekk er verdt å merke seg: kjønn og kjønnsroller diskuteres i en rekke arbeider, både av kvinner og menn, mange kunstnere benytter noe som kanskje kan kalles en jordnær realisme i arbeidene sine - det er lite spektakulært å se. Og så er det interessant å se at ironien, som dominerte nittitallet, nærmest synes å ha forsvunnet fullstendig fra samtidskunsten, slik den er representert på denne utstillingen.

I det profesjonelle kunstlivet hører man ofte nedsettende kommentarer om Høstutstillingen, men slik jeg ser det har denne utstillingen et par viktige kvaliteter som det vel verdt å ta vare på. Den første kvaliteten handler om omfang, for dette er en virkelig stor utstilling med hensyn til antall verk og kunstnere. Og særlig for oss, som bor litt langt vekke fra sentrale østlandsområder, er dette en god anledning til å bli kjent med kunstnere som sjelden eller aldri stiller ut på våre kanter av landet. Utstillingen dekker et vidt spekter med hensyn til kunstnernes alder og geografiske plassering, og ikke minst er den store variasjonen med hensyn til sjanger, form og innhold interessant.

Antall verk og variasjonen verkene i mellom gjør dette til en vanskelig utstilling å montere, Kunstforeningen har løst utfordringen ved å ta så og si alle rommene i huset på Madlaveien i bruk, noe som fungerer ganske bra. Kunstforeningen har også valgt å utvide åpningstidene sine, slik at det skal være mulig for folk flest å avlegge utstillingen et besøk.

Rogaland er representert gjennom ti kunstnere, og ikke minst gjennom årets juryleder, Ingrid Toogood Hovland. For meg ser det ut til at hun og de øvrige jurymedlemmene har gjort en god jobb med utvelgelsen av arbeider til årets Høstutstilling.