Poetiske maleri som lever og puster

Det er den lange erfaringen som kunstner som gjør det mulig for Therese Christensen å fastholde både det flyktige øyeblikk og maleriets evige virkemidler i ett og samme bilde. Resultatet er utsøkt, raffinert og usedvanlig kultivert; Christensen har dyrket sitt maleri fram, langsomt, siden tidlig åttitall. I Galleri Gann har hun laget en utstilling full av de vâreste nyanser og finesser - hun har dyppet sin pensel i ren poesi.

Utstillingen fungerer så godt fordi den rommer en usedvanlig kombinasjon av det personlige og det institusjonelle i maleriet. Christensen tar maleriet som medium på alvor, uten lettvintheter: hun rår over et bredt spekter av virkemidler og en betydelig teknisk erfaring når hun står foran lerretet. Og det er da det skjer, at form og innhold smelter sammen på en måte som gjør det mulig for henne å feste på flaten spontane innfall og stemninger samtidig som disse øyeblikkene også forteller om vesentlige sider ved maleriets egen historie. Det er det subjektive og det objektive som ikke bare snakker sammen, men som smelter sammen til en malerisk syntese.

Disse maleriene er åpne, ikke bare i sine nøytrale titler, men også i billedrom som vibrerer og pulserer uten noen hierarkisk oppbygging, uten tradisjonelle komposisjonsmessige prinsipper: blikket kan vandre fritt inn i en billedverden som noen ganger skaper assosiasjoner til stjernetåker, til et uendelig univers, andre ganger til de mest private og intime følelser og opplevelser.

Det drypper og renner i disse bildene - i en tilsynelatende fri flyt av farger som nok likevel er godt kontrollert. Interessant da å sammenligne dem med Pollocks dryppemalerier: hans er en macho-oppvisning, mens hennes legger seg langt mykere over billedflaten. For Christensens bilder er svært poetiske; de er malerier som lever og puster og som fastholder dette livet, selve den menneskelige eksistens, i en tydelig materiell dimensjon - i en sanselighet som alltid stanser før bildet blir høyrøstet, mens det ennå hvisker til meg.

Miniatyrens gester finner vi i papirarbeidene; de synes å ha den automatiske tegningen som indre motor og avdekker enda tydeligere Christensens spontane arbeidsmetode. Papirbildene utgjør en serie med kunstneriske perler fordi de krystallklart, men likevel ytterst enigmatisk, viser oss den betydelige kunstneriske friheten og følsomheten som ikke trenger mer enn noen få streker og former til å fylle et helt univers.

Utstillingen i Galleri Gann presenterer ikke bare en av landets mest framtredende kunstnere innen det poetiske nonfigurative maleriet; den gir oss også stor innsikt i hvorfor Christensen har en slik posisjon.