Speil i speil

Bemerkelsesverdig, faktisk oppsiktsvekkende god: debututstillingen til Christian Salling er både visuelt og innholdsmessig svært sterk. Han anvender det fotografiske mediet til å skape speilbilder av fotografiet selv, samtidig som det uttrykker en særegen oppfatning av menneskelivet.

Menneskekroppen naken og som pilot i trang cockpit fordobles og speiles som i et kaleidoskop - med stor realisme skildres det som ikke realistisk er, det som ikke kan være. På ett plan er dette Narcissus, han som forelsket seg i sitt eget speilbilde og som ikke kunne løsrive seg fra det, med tragisk resultat. På et annet er det en estetisk lek med fotografiets muligheter til å fordoble seg selv. I denne fordoblingen sies akkurat det samme to ganger, men likevel er summen en helt annen.

For denne fordoblingen finner jeg ikke bare i hvert enkelt bilde; den går igjen i hele utstillingen: Hvor enn jeg snur meg, er det speilingen av noe allerede sett et annet sted i utstillingen som treffer meg. Og det går opp for meg: her er jeg fanget, innestengt, både i kunsten og i livet.

STYRKEN i Sallings kunst ligger ikke minst i det enestående fine samsvaret mellom form og innhold: Formens speilinger skaper et klaustrofobisk innhold; det er som om jeg forføres til å gå i en felle det ikke er mulig å komme seg ut av igjen. Fellen er livet selv, og i disse fotografiene trekker Salling meg inn i et livssyn som er nokså pessimistisk.

Jagerpiloten speiler seg selv, han gjentas og multipliseres inne i sitt trange rom i «Cocoon I og II» - som om han kan leve evig, men han er likevel bare en del av en krigsmaskin hvis hensikt er å drepe. Kokongen, kilden til liv og beskyttelse, speiles fra bilde til bilde; her inne er piloten dødens redskap. Slik speiles han ikke bare i fotografienes motiv, men også i bildenes formidlingsmedium: de er trykket på aluminiumsplater som er kalde og harde.

I «Papillon de Nuit I og II» koples en symmetrisk sommerfugl til den symmetrisk-manipulerte menneskekroppen, som i en drøm. Kroppen er ikke lenger et fritt menneske i bevegelse gjennom livet og universet; den er stengt inne i en perfekt billedkomposisjon som det er umulig å komme ut av. Så ser vi her kunstneren som det perfektes mester; skaperen som lar mennesket finne sin perfekte speiling bare for å innse at den kun finnes i bunden form, i ufrihetens stengsel. Han leker med forestillingen om det sublime - det som er overveldende i naturen og i kunsten, det som både tiltrekker og frastøter fordi det er større enn mennesket selv.

VINGESPENN heter utstillingen. En ironisk tittel, viser det seg, for i det innerste rommet henger en avskåret svanevinge, fotografert i Caravaggios chiaroscuro-teknikk, med forgrunnens hvite fjær og blodigrøde flekk belyst mot bakgrunnens dype mørke. Vingen kan nok spennes, men den kan ikke lenger fly - spennet er skapt med bruk av to slaktekroker som holder vingen spent som i en tvangstrøye.

Kanskje er det drømmen om frihet vi ser her, den som livet fanget og stengte inne; og vingen på den neste veggen er den samme, bare i svart-hvitt: drømmen om frihet gjentas, men fører ingensteds hen, annet enn inn i evighetens endeløse mørke.