Ut reiste hun, mot de fire himmelretninger, for å finne steders egenart og sin egen - fire omveier for å finne sitt eget kunstneriske uttrykk. Den utstillingen Tove Sundt-Hansens viste for et halvt år siden, var et ledd i hennes arbeid med å få et tilstrekkelig stort perspektiv både på seg selv og på byen; og nå ser vi resultatet av reisen tilbake, fra de fire himmelretninger, til den byen hun kjenner så godt, men som likevel er annerledes i år, fordi den kaller seg europeisk kulturhovedstad.
I sin nye utstilling aktiverer Sundt-Hansen sin egen families historie - som jo også er en bit av byens og landets kunsthistorie: Hun legger inn referanser både til Carl Sundt-Hansens malerier og til Frida Hansens billedtepper, og hun viser sine bilder i et hus som er fullt av slektens historie. Inspirert av Frida Hansens teppe «I rosehagen» fra 1904 maler hun ulike rosearter, renskåret i formen og isolert på små treplater. Det er som om hun har vandret i tekstilkunstnerens egen rosehage like utenfor huset hvor utstillingen vises, eller som om hun har plukket sine roser fra teppet, løftet dem ut i rommet som isolerte objekter for stille kontemplasjon.
Og så rusler hun rundt i byen, lager sine raske akvarellskisser av kjente og ukjente motiver - utsikter, trestammer, detaljer fra domkirken, noen vannliljer. Her er ingen mennesker; det er som om byen bare eksisterer som en kulisse kunstneren kan iscenesette i sine bilder. Det gjør hun ved å vektlegge det tidløse, det som eksisterer uavhengig av byens midlertidige kulturstatus. Her ligger en lavmælt kommentar til alt det som måtte være overfladisk og som har et korttidsperspektiv i kulturhovedstadsåret. Det er som om Sundt-Hansen løfter fram det lett oversette og sier: Se, dette er vårt; ikke trenger vi være spesielt stolte av det, ikke får det verdens øyne til å se mot Stavanger - men det er disse tingene som former vår hverdag og våre minner fra byen.
Disse motivene er enkelt, men effektivt framstilt og rommer en økonomisering med virkemidlene som gjør dem treffende og stilsikre. Ikke nyskapende, men visuelt slående.
Kommentaren til kulturhovedstaden blir tydeligere i tre kulltegninger, hvor Sundt-Hansen viser nye versjoner av tre motiver Carl Sundt-Hansens malte for vel 100 år siden. Ordføreren smiler og titter ut av sin luke: han setter seg trygt til hvile innenfor rammene og klamrer seg til byvåpenet. Mens Mary Miller i tegningen «Kultur» framstilles som en sirkusets sprechstallmeister, som midt i spotlyset ikke kaster noen skygge, er det nettopp den store skyggen til pengespekulanten som dominerer tegningen «Penger»: kulturhovedstaden og dens ledelse etterlater ingen synlige spor, mens pengemakten kaster en illevarslende skygge over sine omgivelser.
Alle trådene samles i det store maleriet «Stavanger 2008»; det rommer en syntese av en vrimmel av inntrykk av byen og dens årstider, som i bildets overflate skifter like ofte som de kan gjøre i løpet av en dag i Stavanger. Det er dette som er byens kultur, synes Sundt-Hansen å si: den erfaringen og de inntrykkene fra byen som vi bærer med oss, alltid, og som noen mennesker evner å omskape til levende og pulserende kunst.
Kommentarer