Ildsjeler med betydelig kunstinteresse har gjennom årene holdt en åpen råk av kvalitet i en by som ellers (inntil nylig) ikke har gjort seg særlig bemerket som kulturelt åsted.

I Sandnes har man noe å være frustrert over: Byens myndigheter tenker fortsatt svært langsomt og til dels uten mål og retning når det gjelder kunstens stilling og vilkår i framtiden. «Kunstens Hus» heter det så fint, og det har vi hørt nå i flere år allerede; likevel må kunstforeningen ta til takke med temmelig uegnede lokaler for sin visning av samtidskunstdelen av sin jubileumsutstilling i dette kunstens hus; likevel må den særdeles generøse giveren, Ola Tjørhom, vente i årevis på at hans enestående flotte tresnitt-samling kan få det hus den fortjener; likevel tenker man alvorlig på å rasere den praktfulle gamle kinosalen, unik i Norge, til fordel for en pregløs kunsthall, i stedet for å tilpasse kinosalen til former for samtidskunst som trenger den.

Midt i dette kommunale virvaret holder Sandnes Kunstforening stillingen; der er man vant med å gå på legd i ulike, ofte lite egnede lokaler. I sin jubileumsutstilling viser den kvalitet både fra sin faste samling og blant de 12 samtidskunstnerne, alle med lokal tilknytning, som er invitert til å skape kunst som kommenterer kunstforeningen - dens samling, dens lokaliteter, eller dens institusjonspreg.

Der finnes perler i den faste samlingen - utstillingen i det gamle Sandvedhuset gir oss fine malerier av Georg Backer Berg, Olav Ansgar Larsen, Reidar Aulie, Kjell Pahr-Iversen og Reinhardt Søbye, interessante tredimensjonale arbeider av bl.a. Gunnar Torvund og Kjetil Ingvar Berge, en tegning av Jan Groth og et fiberarbeid av Turid Gramstad Oliver. Denne samlingen (200 arbeider) er ikke tjent med fortsatt spredning rundt om i kommunale lokaler - den bør være tilgjengelig for kunstpublikum året rundt. Derfor er dette et tidsskille for kunstforeningen: 50 år med spredning er nok. Det er på tide å markere den kunstneriske styrken foreningen faktisk besitter. Ikke minst i det kulturby-perspektivet Sandnes nå deler med Stavanger.

Tidsskillet ser vi også i den gamle biblioteksalen, hvor samtidskunsten vises. Det går en ung, sprek puls gjennom denne utstillingen, selv om spredningen i uttrykk, innhold og kvalitet er betydelig: Fra den lette tomheten i Sidsel Christensens video «Himmelen over Sandnes», en allusjon til Wim Wenders' film «Himmelen over Berlin», som ikke gir oss annet enn en tanketom journalist og en høytflyvende kunstner - til Susanne Christensens stillfarne videoportrett av «Nora», en liten jente med store tanker, digitalt plassert i en sammenheng hvor dag veksler med natt, sommer med vinter, slik at opplevelsen av tiden som går finnes på flere plan og, hos en voksen betrakter: Et snev av melankoli.

Natasja Askelund har et helt konkret utgangspunkt for sine malerier: Samuel Tveits maleri av en liten jente. Hos Askelund er malemåte og billeduttrykk et helt annet, og hun stiller opp alternativer, som om maleriet for henne mer er et utprøvingsfelt enn et fasttømret kunstverk, slik det ble betraktet i gamle dager. En mer konseptuell vinkling til maleriet har Evy Horpestad Tjåland, som manipulerer fotografier digitalt, for så å male dem, som rene abstraksjoner, på veggen, ved hjelp av et rutemønster av tape, som hun deretter samler i et stort nøste - kunstens avfall er også en del av kunsten. Kontrasten mellom avansert elektronisk teknologi, håndmalte veggbilder og avfall er svært stor.

Jan Kjetil Bjørheim har gjort ytterveggene til de to gamle husene i Skeianetunet til et konseptuelt aksjonsfelt: Når han på disse skriver løsrevne brokker som hører hjemme i kunstverdenen, er det som om han synliggjør den visningen, klassifiseringen og katalogiseringen av kunstverk som nå i 50 år har funnet sted i Sandnes Kunstforenings regi, dels inne i disse husene.

Det er likevel to andre bidrag som virkelig imponerer meg på denne utstillingen. Liv Tandrevold Eriksens tegninger er en kaleidoskopisk, dynamisk framstilling av kunstforeningens gamle bygning, omgivelser, historie. Hennes tegneferdigheter er betydelige: Her er en presisjon og en følsomhet som er bemerkelsesverdig, men også en vilje til å leke med tegnemediet: I et par av tegningene har hun skåret ut, presist og med en komplisert form, en bit som kan minne om en puslespillbrikke. Gjennom det ene hullet som da oppstår, ser vi stjernehimmelen; en brikke ligger løst på gulvet, som en oppfordring: Se om den passer noe sted her.

Det andre verket som betar meg her er Kenneth Varpes video, «Departing». Han har funnet sin samling i kunstforeningens lokaler - ikke en kunstsamling, men en samling døde insekter i en vinduskarm. Det ubetydelige, det oversette, blir her opphøyd til det vesentlige; og med forsiktig manipulering av bildet, og med en musikk på lydsporet som kan minne om elektronisk fordreide trekkspilltoner, skaper Varpe et vakkert, poesifylt verk. Dette vil vi svært gjerne se igjen, i bedre og mørkere lokaler enn den lyse, blasse kroken Varpe denne gang er forvist til.

Sammenlign med fortidens kunst i den fine samlingen i Sandvedhuset, og du vil se at både uttrykk og teknikk gjør denne samtidskunsten til et tidsskille for sandneskunsten.Byens myndigheter tenker fortsatt svært langsomt og til dels uten mål og retning når det gjelder kunstens stilling og vilkår i framtiden