Et vitne om livets sorg

Vil du se norsk grafikk av ypperste klasse, er Haugesund stedet de nærmeste par månedene.

Da han debuterte på Vestlandsutstillingen med linosnittet «Flyktninger» i 1952, var han tydelig påvirket av de tyske ekspresjonistene, og også den danske linosnitteren og tegneren Palle Nielsen har inspirert ham sterkt, men Goa markerte allerede den gang sin egen stemme gjennom et motivvalg som han konsekvent har videreutviklet helt fram til i dag: Det ondes problem, det lidende mennesket, dets makt og avmakt, menneskelivets forgjengelighet og menneskets eksistensielle vilkår her på jorden. Jubileumsutstillingen viser en enestående fin indre sammenheng i Goas grafiske trykk fra 1975 og fram til i dag.

Denne sammenhengen bunner i Goas helt spesielle evne til å skape et usedvanlig godt sammenfall mellom form og innhold i sine bilder. Han rendyrker linosnittets svarte trykk mot hvitt papir i stadig enklere former, slik at den nøye gjennomtenkte komposisjonen og den håndverksmessige utførelsen hele tiden fortetter billeduttrykket til visuelt slagkraftige synteser av erfaring, tanke og følelse. Jeg kunne kalle disse trykkene besvergelser i sort, som navngir den ondskapen, maktmisbruket, smerten, sorgen og lengselen som Goa observerer i denne verden. For i sin kvantitativt lille, men kvalitativt betydelige grafiske produksjon framstår han først og fremst som et vitne om livets sorg - bildet «Tilskueren» fra 1985 er et nøkkelverk her: Det er et slags selvportrett hvor kunstneren med et skjevt blikk betrakter verden, kanskje fra en vindusåpning, med markert avstand til livet der ute; og gjennom sin betraktning tar han inn over seg denne elendigheten.

Utstillingen viser Goa som en forenklingens mester som i sine bilder får sagt svært mye nesten uten å si noe, fordi formen er skåret inn til beinet i sin konsentrerte forenkling.

I sin store «Vanitas-serie», utviklet over mange år, knytter han seg til et av kunsthistoriens store forgjengelighetsmotiver. Fem av disse bildene danner en sekvens hvor noen kuber ramler over ende, orden blir til kaos - menneskenes byggverk varer ikke evig, og når de i det siste bildet synes å danne nye konstruktive former, vet vi allerede at optimismen er ubegrunnet.

Det nyeste bildet heter «Ferjemannen» og viser til menneskets forestillinger om døden som en siste reise, uttrykt gjennom myte og billedkunst ikke minst i form av Karon som ferjer deg over elven Styx, fram til dødsriket. Dette er altså ikke noe nytt motiv i kunsten; det er likevel interessant å se hvordan Goa behandler det, i sin ekstreme forenkling og stilisering, og i den effektive komposisjonsmessige behandlingen, hvor fjellets oppadstigende form der bak på dødens øy balanseres av ferjemannens form nederst i bildet, mot det hvite papiret. Her er menneskets eksistensielle smerte og dets metafysiske søken forent i en syntese som bare en mester kan skape. Memento mori - husk at du skal dø.

Dette siste bildet er et godt eksempel på Goas asketiske, knappe og konsentrerte billeduttrykk, som står fram fra det hvite papiret som et japansk haiku-dikt. Hans ekspressive og monumentale stil, med sine rene svarte flater og linjer, er tydelig selv i de små formater; og med denne stilen tar han oss med inn i et konkret, fysisk nattsvart mørke som rommer et svimlende metafysisk sug inn mot evighetens stillhet. Kunstneren er et vitne som ikke kan tie om denne verdens sorg, som må besverge sin egen eksistens som menneske, og som må gi form til grunnleggende erfaringer, følelser og lengsler. Det er pessimistens hyllest til livet.