- Statskirken kan ikke forskjellsbehandle

Det viser en doktoravhandling skrevet av stipendiat Vibeke Blaker Strand ved institutt for offentlig rett på juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Avhandlingen viser blant annet at myndighetene, gjennom å være tilbakeholdne med å stille strengere krav til Den norske kirke enn til øvrige trossamfunn, i dag har et formelt regelverk som er problematisk i lys av Norges forpliktelser etter internasjonale konvensjoner.

- Slik jeg ser det har norske myndigheter en plikt til å tydeliggjøre i lovgivningen at kvinners diskrimineringsvern gjelder fullt ut i statskirken. Det betyr at paragraf 3 i likestillingsloven må endres, sier Strand til Universitetet i Oslos nettsted.

Hvis du skal i kirken søndag, er sjansen for å se en mannlig prest bak alteret betydelig.  Selv om det ved teologistudiene i Norge nå er et flertall av kvinner, er kvinnelige prester i mindretall også 50 år etter at Norge fikk sin første kvinnelige prest.

Men den norske kirke har ikke lenger anledning til å forskjellsbehandle kvinner.

Diskrimineringsvernet gjelder

En bred gjennomgang av rettskildematerialet - herunder internasjonale menneskerettskonvensjoner - gjennomført av Vibeke Blaker Strand, viser at diskrimineringsvernet i dag gjelder fullt ut i Den norske kirke. Det vil si at dersom biskoper i dag ikke tilsetter kvinner i prestestillinger fordi de er kvinner, bryter de loven.

- Gjennomgangen av eksisterende rettskildemateriale gir etter min oppfatning et tilstrekkelig grunnlag for å slå fast at all forskjellsbehandling av kvinner i statskirken i dag er ulovlig. Staten har klare forpliktelser knyttet til å ivareta kvinner i arbeidslivet, og når staten selv er arbeidsgiver er det ikke rom for at den kan tillate forskjellsbehandling av kvinner i egen virksomhet. Nærheten mellom staten og Den norske kirke gjør at det er forskjell på statskirken og andre trossamfunn, forteller Strand til Universitetet i Oslos nettsted.

Spenninger

Strand er stipendiat ved Institutt for offentlig rett, og disputerer i desember over sin avhandling «Diskrimineringsvernets rekkevidde i møte med religionsutøvelse».

Avhandlingen tar, ifølge UiOs nettsted, utgangspunkt i fire ulike problemkomplekser:

1. Ansettelser i tros- og livssynssamfunn,

2. Bruk av religiøse hodeplagg i skolen og i arbeidslivet,

3. Religion som skolefag i offentlige grunnskoler - og

4. Statens plikt til å ta skritt for å ivareta skoleelevers diskrimineringsvern innen religiøse privatskoler.

I avhandlingen analyserer Strand spenninger mellom diskrimineringsvern og religionsutøvelse, og vernet mot diskriminering er brukt som rettslig innfallsvinkel.

- Forskjellsbehandling av kvinner i trossamfunn blir gjerne begrunnet i et religiøst ståsted som går ut på at det stilles krav til kjønn for at en person skal kunne tilsettes i en bestemt stilling. Innen kristendommen og andre monoteistiske religioner har menn tradisjonelt hatt en særlig religiøs autoritet. Kvinner har ikke blitt ansett å kunne besitte de samme posisjonene som menn.

Prest og vaktmester

Tematikken omfatter en rekke ulike stillinger og arbeidsplasser i vårt religiøse landskap. Bare innen Den norske kirke finnes det et vidt spekter av stillinger. Noen er direkte knyttet til utøvelse av religionen mens andre stillinger skal ivareta ulike praktiske formål ved virksomheten.

- I kirken og i andre trossamfunn vil en stilling som prest og en stilling som vaktmester representere to ytterpunkter, påpeker Strand overfor UiOs nettsted.

- Nærheten til selve religionsutøvelsen er svært ulik for de to stillingene. Mellom en stilling som prest og en stilling som vaktmester finnes en rekke andre stillinger, hvor forbindelsen mellom arbeidsoppgavene og det religiøse grunnlaget vil variere.

I Den norske kirke har man for eksempel tre ulike stillingskategorier. Èn kategori omfavner stillinger som inneholder forkynnende, undervisende og liturgiske funksjoner. Det vil si prester, biskop og prost, kateketer, diakoner og pastorer.

En annen kategori omfavner stillinger som i hovedsak har blitt ansett for å ha forkynnende, undervisende og liturgiske funksjoner, slik som klokkere, kirketjenere og organister.

Den tredje kategorien omfatter stillinger som ikke inneholder slike funksjoner. Eksempler er kirkegårdbetjening og renholdspersonale, oppsummerer Blaker Strand.

- Avhandlingen slår fast at kvinner nå må vurderes på lik linje med menn innen alle tre stillingskategoriene i Den norske kirke, sier Strand til Universitetet i Oslos nettsted.

Tilbakeholdne med krav

Vernet mot diskriminering er blitt betydelig styrket som følge av Norges internasjonale forpliktelser etter EØS-avtalen og de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene. Blaker Strands brede gjennomgang av rettskildematerialet viser imidlertid at myndighetene gjennom å være tilbakeholdne med å stille strengere krav til Den norske kirke enn til øvrige trossamfunn, i dag har et formelt regelverk som er problematisk i lys av Norges konvensjonsforpliktelser.

Likestillingsloven § 3 har en unntaksbestemmelse som sier at forskjellsbehandling i trossamfunn på grunn av kjønn er tillatt dersom den er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og dersom den ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles. Ved ansettelser i trossamfunn må kravet til et bestemt kjønn i tillegg ha avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke.

- Slik jeg ser det har norske myndigheter en plikt til å tydeliggjøre i lovgivningen at kvinners diskrimineringsvern gjelder fullt ut i statskirken. Dette betyr at likestillingsloven § 3 må endres.

Andre trossamfunn

- Norske myndigheter har plikt til å regulere mer i forhold til en statskirke enn i forhold til øvrige trossamfunn.  Også utenfor statskirken står imidlertid kjønnsdiskrimineringsvernet i dag sterkt. Utgangspunktet er at det enkelte trossamfunn må begrunne hvorfor forskjellsbehandling av kvinner må finne sted. Det må eksistere et dokumentert religiøst grunnlag med en solid tilslutning for at forskjellsbehandlingen skal kunne anses som saklig begrunnet. I tillegg må forskjellsbehandlingen være nødvendig av hensyn til de arbeidsoppgaver som skal utøves.

Strand slår fast at det i trossamfunn utenfor statskirken først og fremst vil være stillinger knyttet til religiøs forkynnelse og ledelse som kan begrunne unntak fra diskrimineringsvernet. På arbeidsplasser som drives av trossamfunn med et religiøst formål, slik som barnehager, sykehjem og skoler, vil det neppe finnes stillinger som kvinner lovlig kan avskjæres fra å bli ansatt i.

Styrking av enkeltindividers stilling

Spørsmål knyttet til trossamfunns selvbestemmelsesrett og adgang til å forskjellsbehandle har lenge vært et stridstema i Norge. Strands forskning viser hvordan internasjonale rettskilder får konkret betydning ved at enkeltindividers stilling styrkes. Dette gjelder ikke bare i spørsmål om forskjellsbehandling av kvinner, men også i situasjoner der personer forskjellsbehandles på grunn av sin seksuelle legning eller på grunn av sin religion eller sitt livssyn.

Utviklingen kommer med all tydelighet til syne når det gjelder diskrimineringsvernets rekkevidde for kvinnelige prester i Den norske kirke. Så vil tiden vise om flere kvalifiserte kvinner søker seg til ledende stillinger i Den norske kirke og om prosentandelen kvinner i stillingene øker. I lys av samfunnets og medias engasjement rundt problemstillingene vil utviklingen neppe gå u-påaktet hen.