Jan Otto (Helge Jordal) røvet mer enn en høne i løpet av stykket. Et par kvinnehjerter ble det også. I armene: Linn Ann Haaland (til venstre) og Anne Lahn-Johannessen Skjefrås. (Foto: Fredrik Refvem)

Sally Nilsson i rollen som Bergitte Christine var dronningen på «Stranno». Sammen med de andre kvinnene jaget hun skrekken i engelskmennene. (Foto: Fredrik Refvem)

Et dryss av stjerner fyller himmelen med sølv. Jordens topplokk er tømt for skyer og plutselige drypp. Været likner et bestillingsverk, rammet inn av kjølig blått.

Kvikksølvet har senket skuldrene og lagt seg på den kalde nieren. Men publikum tåler det. De bretter ut teppene, surrer skjerfet rundt hodet og trekker glidelåsen helt opp. Selv om kalenderen viser tredje august. Dette har de vært med på før.

Napoleons tid

Det smeller i kanonen i Sogndalstrand amfi. Den sjuende premieren på «Klokkene i Vammelsund» er i full gang. Ute på sjøen lurer engelskmennene. På land herjer frykten. For dem og for kirkeklokkene på havets bunn, som varsler lykke og ulykke.

Historien utspiller seg på begynnelsen av 1800-tallet. Kort fortalt handler den om kaptein Støllevik, hans husholderske Bergitte Christine (Sally Nilsson), sønnene Rune og Thomas og den synske datteren Anna - resultatet av en hemmeligholdt romanse. Men det er ikke disse fem alene som driver fram stykket. Kristian Arntsen og Helge Jordal spiller to vittige karakterer, en dikter og en listig tyv. For handlingen er de uviktige; for det totale bildet uunnværlige.

Slår an

Hallvard Log er poeten som får folk til å le. Han spretter omkring med bukseselene i spenn. Han strør om seg med små latterkuler og samler inn de store smilene. For publikum liker hans historier, den ekstra brede dialekten og bruken av løgne, lokale uttrykk. Det er en fryd å se Kristian Arntsen i denne rollen, som tilfører stykket mye humor. Også Helge Jordal slår godt an. Han er den fødte Jan Otto, en ekkel, men likevel sjarmerende tyv, som ikke bare stjeler en høne, men også et og annet kyss - og fagre kvinners dyd.

Engasjerer

Historien i seg selv er ikke den mest imponerende. Spenningen holder seg selv i tøylene - det forutsigbare bykser fram. Det er samspillet mellom proffe og amatører som gjør dette til et godt likt stykke. Samtidig har regissøren ivaretatt den viktige balansegangen: Det er ikke de kjente, etablerte skuespillerne som får all oppmerksomheten. Publikum får se sine egne - i en årlig storslått setting.

Gir alt

Suffløren holder munnen lukket. Alle kan sine replikker, selv de yngste på under en meter. Koreografien sitter og iveren er spikret. Ingen sparer på stemmene når det skal synges. Her gir man til lungene klager. Alt lyder ikke like rent. En og annen note ramler på veien, men det er ikke så farlig. Utstrålingen er der. Morten Aakre i rollen som Thomas må berømmes for sangprestasjonene. Hans befriende vakre stemme bør få mer plass i neste års oppsetning - den åttende i rekken i 2008.

silje.herget@ aftenbladet.no