ÅPENT: På selve hovedflaten av plassen har ingen noe å bestille unntatt å gå over den. (Foto: Fredrik Refvem)

Er det mulig å tiltrekke seg publikum og gjøre det folksomt og lønnsomt å drive kafeer og utesteder, marked og torghandel?

Materialendring

For jeg lurer på hva kommunen bestilte av funksjoner for byens befolkning da de utlyste konkurranse og kåret Landskapsfabrikken som vinner. En klar høstmorgen med kald vind rett inn Vågen er ikke akkurat drømmesituasjonen for det nye Torget, men kanskje helt typisk.

Hurtig kryssende fotgjengere over den store granittflaten, men sosialt liv og trafikk og arbeid langs kantene. Plassens identitet er åpen, lys, ustrukturert og utsatt. Det er en kjempegod plass til sommerfestivaler, for store menneskemengder på konsert eller for 17. mai-taler, og det trenger jo byen virkelig. Men har ikke byutviklerne i Stavanger tenkt at den kunne ha noen viktige sosiale funksjoner til hverdags også? Ikke bare langs de gamle fasadene som alltid har vært der, men på selve plassen?

Hva er nytt? Plassen har gjennomgått tre vesentlige endringer. Mest iøynefallende er materialendringen, at asfalt er erstattet av lys, indisk granitt. Dernest er denne granitten er lagt ut slik at den utvider plassens golv en god del, mot både Vågen og Kiellandhagen og Ankerbygget, og gjør plassen mye videre.

Lysere og mer ryddig

Den tredje vesentlige forandringen er at hele plassen skrår jevnt oppover like fra Vågen til Kiellandhagen, slik at den danner en veldig stor, nesten ubrutt og flate som også er en lang bakke.

Man kan se en slik plass utenfra og inn, eller innenfra og ut. Sett fra Kiellandhagen mot Vågen har plassen blitt et lysere og ryddigere byrom som inkluderer trappene mot Domkirken. Lyset fra sjøen og Vågen forsterkes av de lyse steinflatene, og gir i større grad enn før følelsen av en akse Vågen-Byparken. Det går også en akse fra Industriens hus over Domkirkeplassen, det er den som er mest trafikkert av fotgjengere.

Står man midt på eller nederst på plassen og ser seg rundt, så er steinflatene helt dominerende. Siden nesten alle bygningene rundt også er stein eller betong, kan det visuelle inntrykket bli overveldende grått, forsterket av det vindfulle mikroklimaet. Jeg ville satt pris på å la blikket hvile på nyanser av grått, og kanskje over i både grønn, blå og rød granitt i små mønstre og innslag.

Pent og helhetlig

Sammenlignet med den tidligere asfalten ser golvet pent og helhetlig ut. Det er jevnt i form og farge, og danner dermed den store skråflaten. Langs kantene er det en viss variasjon, hovedsakelig i form av sittemuligheter.

Trappen øverst er som en tribune, skjærer seg nydelig inn som en del av Domkirkeplassen og er nå enda finere som sitteplass på varme dager. Mot Tårngalleriet og Peppes Pizza er det et frittstående, organisk formet glasstak på grønne stålstolper, et avvik mot all steinen.

Ved taket ligger tre runde puter av polert granitt som man kan sitte på. De har fin funksjon fordi man kan velge om man vil vende seg mot sitt følge eller bort fra dem som satt der tilfeldig.

Nøyaktig gjennomført

Mot bankbygget er det et stort blomsterbed med store kanter og god sittemulighet. Denne veggen er også den luneste og mest solfylte kroken. Mot Ankerbygget er det tre granittplater på en lav sokkel, de er også greie å sitte på. Platene danner samtidig startpunktet for vakkert og rundt formede vannrenner som skjærer i skrå, lett bue over hele plassen mot Tårngalleriet. Vannrennene er det eneste visuelle bruddet i den store hovedflaten, og derfor ganske nødvendige selv om Aftenbladet har vitset med snublemulighetene som ligger her.

Detaljene er fint formgitt og håndverket nøyaktig gjennomført. Steinene ligger fint i plan med hverandre, uten de sedvanlige snublekantene, og fugene er fine og jevne. Som før er plassen åpen, uten en klar form og uten tydelige retninger eller akser eller avgrensende linjer. Hovedformen har gjennomgått en forsiktig forandring ved at granittflaten utvider gulvarealet. En slik form passer for en sentral-plass i byens kjerne.

Uten klar arkitektur

Siden Tusenårsplassen ligger skjevt og asymmetrisk i sentrumskjernens sørvestlige side, og ikke er en kryssplass for flere gater, svekkes imidlertid formens funksjon som sentralplass. Når så den omsluttende rammen består av en - pent sagt - mangfoldig bygningsmasse, er plassens hovedkjennetegn at den er uten klar struktur.

Kanskje passer det bra til byens øvrige koselige struktur og til siddisenes kultur. Landskapsarkitektene kunne likevel kompensert denne ustrukturen ved å gi selve plassen en struktur eller samlende midtpunkt gjennom golvet, skulpturer eller møbler. Eller kanskje er det Stavanger kommunes ansvar: Dette kan man gjøre noe med.

Tusenårsstedet er koblet til flere andre plasser, nemlig Skagenkaien, Domkirkeplassen, Ankertorget, parken rundt Breiavatnet og Kiellandhagen. Plasstypen er derfor kanskje heller en koblet plass enn en sentralplass, en overgang mellom andre plasser og ærend. Trolig vil det prege plassens måte å fungere på i fremtiden.

Umotivert og rart

Selve formingen av overgangene er nokså brå, med skarp kontrast mellom den nye, lysegranitten og gammel brostein eller asfalt. Rett mot Domkirken ser det umotivert og rart ut med en sikksakkgrense som ikke danner en riktig plass foran kirken.

Alle de andre plassenes småskala og koselighet er kanskje Tusenårsstedets beste forsvar: Man kan si at nettopp den store åpenhet har manglet. Men man kunne også tenke at det var mulig å videreføre den stavangerske småskala også her, det er fysisk fullt mulig.

Ennå ligger plassen ny og ubrukt, åpen og uferdig. Hva er den tilført av nye egenskaper og muligheter for bylivet?

Mot Breiavatnet slentrer skoleungdommer forbi, folk på vei til jobb, og anleggsarbeidere. Mot Skagen losser lastebiler varer til butikkene, og mot Fiskehuset i Vågen er det ganske mye trafikk med gående og biler. Men på selve hovedflaten av plassen har ingen noe å bestille unntatt å gå over den.

Håper torghandlerne kommer

De fleste dagene vil det trolig være omtrent slik, om da ikke torghandlerne kommer tilbake fra Domkirkeplassen. Jeg håper for Tusenårsstedet at torghandlerne kommer, men forstår godt om de ikke vil det. Vestavinden er beinhard, granitten sart og skråbakken kinkig.

Stockholm med Hötorget eller København med Gråbrødretorvet, Kristiansand med Torget ved Domkirka har alle til felles at de ligger skjermet mot byens klima, og egner seg derfor som utendørs møtested store deler av året. Stavanger burde tatt konsekvensen av dette.

Hvor skal folk sitte?

Hva skal til for at folk skal sitte og stå en stund på plassen? Det kunne for eksempel vært bygget god klimabeskyttelse. For mange år siden satte professor Inge Bø og Mark Francis et kamera i Tårngalleriet og fotograferte Torgets sosiale liv gjennom dagen. Folk samlet seg stadig på ny på de samme stedene, nemlig der hvor det var sol og le for vinden.

Ved en gjennomtenkt innføring av kanter, en vegg, et monument eller lignende kunne man utvidet sommersesongen og kanskje til og med gjort plassen til et værende sted deler av vinteren. Man kunne laget små rom-i-rommet konstruksjoner, levegger i stein eller andre materialer. Det mangler også et samlende og beskyttende midtpunkt på plassen som kunne trukket folk.

Prosjektet virker som det mangler et program som tar opp tema: forholdet til byen, menneskene som skal bruke torget, forholdet til bygningene rundt, funksjon, klima etc.

Dette burde vært offentlig debattert før det ble snakk om mønsteret i granittbelegningen, hvilke møbler som skulle brukes, belysning, osv. Dette burde bidra til en debatt om hvordan de ulike byrommene mellom Breiavannet, Vågen og resten av byen bør utvikles videre, og hvordan den nye plassen kan videreutvikles. Dette er byplansjefens utfordring, ikke arkitektfagenes. Jeg kommer nok heller til å henge på Arneageren i håp om å treffe noen kjente jeg kan ta en dobbel cortado med.

Diskuter denne saken

12

innlegg

Skriv din kommentar

Tittel *

KommentarMaks 2000 tegn

Fornavn *

Etternavn *

E-post *

Aftenbladet ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg. Klikk her for å lese alle reglene for debatten.

Aftenbladet ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og eventuelt fjerne innlegg.

Regler for debatt her på Aftenbladet.no:
1. Alle innlegg må signeres med fullt navn og epostadresse.
2. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere meddebattanter.
3. Banning er ikke tillatt.
4. Hold deg unna rasisme og personangrep.
5. Aftenbladet.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men du er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
6. Innlegg må skrives på norsk, svensk, dansk eller engelsk.
7. Skriv kort fordi korte innlegg blir mest lest.
8. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
9. Det er ikke tillatt å legge inn lenker i teksten
10. Alle innlegg blir kontrollert før de publiseres på Aftenbladet.no.

Innlegg blir slettet eller redigert dersom de bryter med våre grunnregler.
Vi forbeholder oss retten til å stenge ute debattanter som ikke overholder reglene.