Kongeparken Amfi 25. april 2008. Klokka er omtrent 22:27 og vi står i kø utenfor. Jeg tenker: Se så mange russ det er her. Men så ser jeg på mitt eget antrekk, den røde buksa på vranga, og jeg prøver å memorere følelsen av å ha kommet så langt. Har jeg gledet meg? Er dette noe å glede seg til?

Rundt meg er russejenter med øyne like røde som buksene. Et stykke unna, ved gjerdet utenfor køen, sitter en ukjent medruss med hodet i hendene. Noen bak meg dytter, og jeg snur meg og ser inn i et snøvlende blikk. I dette sekund er det lite lyst som holder meg igjen her i folkemengden mens vi beveger oss langs det høye gjerdet. Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til filmen «Children Of Men» av disse jernstolpene; folkemengden av uniformerte individer og vakter som holder det hele i sjakk. Jeg selvutnevner dette umiddelbart til en merkelig tanke fra min egen side, spesielt i et sådans konseptuelt party-øyeblikk. Tenker at det kanskje er fordi jeg så iherdig prøver å absorbere inntrykk og idéer nå som jeg først er her. Jeg er ikke her fordi jeg vil, men fordi alle andre er her og fordi jeg er nysgjerrig. «Vent på meg,» vi prøver å huke oss fast i hverandre, og jeg prøver å huke meg fast i bildene jeg knipser med alle mine sanser.

(...) Så er jeg innenfor dørene. Jeg er her! Nå er det bare å finne de andre. Det blir en krevende jakt mellom russ som klemmer hverandre, med og uten vilje. Trappa er konstant i sirkulasjon, og jeg må klamre meg fast til en av sidene for å komme meg opp. Det er mørkt, og egentlig ser jeg ikke så mye. Jeg er usynlig, jeg er russ, jeg har lik bukse som alle de andre. Hele situasjonen er rar og jeg humrer for meg selv før jeg finner, eller finnes, av noen jeg kjenner og vi renner gjennom folkemengden og mister hverandre igjen.