Så bra dere er tilbake, sier Frid Kallelid og hilser Agnes Tiffon varmt velkommen fra sjøen. (Foto: Fredrik Refvem)

Det tar på å padle mot bølgene. (Foto: Fredrik Refvem)

(Foto: Fredrik Refvem)

Hun hadde stått med kikkerten og engstelig fulgt tre padlere idet de prøvde å krysse Lysefjorden fra Kallali mot Kallastein da en kastevind kom feiende nedover fjellsida og skumla bølgetoppene.

Det var ikke slik vi hadde tenkt å åpne Aftenbladets serie om kajakkpadling.

2008-kunstneren, Agnes Tiffon, skulle bare vise oss sitt kajakkparadis på andre sida av fjorden. Men vi hadde glemt at Lysefjorden er en gammel grinebiter med skiftende humør og fallvinder

Lang reise

Lenger borte fra barndommens rike i vinbyen Jarnac, kunne franske Agnes Tiffon neppe ha kommet. Hun er den eneste fastboende på Flørli.

Istedenfor vinranker og utsikt til bestefar, Sverre Bråstad, sitt konjakk-slott, ser hun rett inn i steile fjellveggen. Hun må løfte blikket flere hundre meter opp - om hun vil se klar himmel. Likevel er det her, i en tarm av en fjord, at hun har funnet sitt Shangri-La.

Skal hun krysse fjorden, er en skjør og liten kajakk det eneste framkomstmiddelet - om en ser bort fra rutebåten som tar henne med til atelieret hennes i Stavanger et par-tre ganger i uka.

– Herlig!, gauler hun idet vi surfer tilbake unna vinden og runder Flørli-neset hvor vi drar kajakkene på land.

Streker på et kart

Hun fikk aldri vist oss yndlingsplassene sine i Lysefjorden denne dagen. Men vel tilbake i huset sitt øverst oppe i Flørlibakkene, tegner hun imaginære streker på kartet. Mot Kallastein og Håheller, to fraflyttede hustufter på andre sida av fjorden.

– Husene forfaller og dørene slenger i vinden. Jeg går rundt og ser sporene etter folk. Fiskeutstyr under ei nedrast løe. Tomme senger. Det er som om noen slapp alt og dro sin vei. For hvert år forsvinner litt mer av bygningene. Det er dramatisk og vakker på en gang. Men samtidig ser jeg potensialet i forfallet. Det ligger og venter på noe nytt. Det gir meg skaperkraft og enorm frihet, prøver hun og forklare.

Slik også på Flørli. Folk flyttet og husene forfalt. Nå har nytt liv oppstått. Om sommeren kommer byfolk. Da lyser det atter i vinduene.

Alene, men ikke ensom

Da hun så den veiløse og forlatte Flørli for første gang, ble det kjærlighet ved første blikk.

– Da båten rundet nestet, så jeg en stor hvit bygning og ei husklynge som klamret seg fast i skråninga. Det var som om den store kraftstasjonen løftet seg mot noe utover seg selv - som en katedral. Men så var strøm noe mektig og stort da den ble bygd i 1918. Jeg ble utfordret og trollbundet av storheten og bestemte meg for å bli.

– Jeg liker å være aleine. Men jeg er ikke ensom. Når jeg sitter i kajakken og flyter innover mot Lysebotnpå godværsdager, er jeg midt i verden. For vannflata speiler himmelen og universet. Noen syntes vel jeg var sprø som kjøpte kajakk for pengene jeg fikk i et kunststipend, men jeg har fått igjen for hver eineste krone.

Fra huset sitt ser hun Lysefjorden glitre forbi. Og nede ved havet venter en kajakk.