Livet er Harley!

PINSEN 1998: En drøm er gått i oppfyllelse. Per Magne Kleven er på vei til Sogn på sin nye Harley-Davidson motorsykkel. I en s-sving sør for Odda møter han en rød varebil, på vei i motsatt retning. Bilen kutter svingen og presser 39-åringen ut av veien.

- Det var rått parti. Jeg måtte komme meg vekk, og kjørte av veien gjennom et hull i føringskanten. Livet passerte revy. Jeg fikk tunnelsyn, så masse lysglimt. Jeg møtte mannen med ljåen - nesten - men han fikk ikke tak i meg.

- Så ligger jeg der, i elva, med knust fot og nakkeslengskade. Under den 385 kilo tunge sykkelen, med en stein i ryggen. Jeg vet ikke hvor lenge jeg svimte av, men noen røsket i meg. En sjåførskolelærer var vitne til ulykken. Føreren av den røde varebilen stoppet ikke. Politiet sperret av veien, men det var for sent. Det tok 45 minutter før de kom til ulykkesstedet. Bilen var borte, og saken ble henlagt.

- Det er noe av det verste, egentlig. Det er mange spørsmål jeg ville stilt sjåføren. Overså du meg? Var du ruset? Brukte du mobilen? Det lå i underbevisstheten i tre-fire år. Jeg hadde mareritt nå sist natt. Du gjenopplever situasjonen.

For den humørfylte, livsfriske 39-åringen ble ulykken et vendepunkt i livet, på godt og vondt. En periode var det mest vondt.

Nedtur

- Den første tiden etter ulykken fungerte jeg noenlunde normalt. Jeg kjøpte ny sykkel i september, var ute og kjørte og var med i miljøet. Men så skjedde det noe. Jeg har alltid vært utadvendt, smilende og i godt humør. Men så ble humøret dårligere. Matlysten sviktet og jeg sov dårlig. La meg klokka to på natta, og sto opp i firetiden - lys våken. Jeg bare eksisterte. Fungerte ikke på jobb, isolerte meg og ble helt usosial. Jeg hadde to herlige unger, men taklet ikke farsrollen. Jobben røyk. Jeg så ikke sammenhengen, og trodde først at jeg var kommet i 40-årskrisen.

- Så kom jeg i kontakt med helsevesenet. Det var full rulle. Inn og ut av sykehus, spesialister, alt.

I løpet av tre og et halvt år var Per Magne borti det meste: fastlege, ortoped, nevrolog, røntgen, psykolog, psykiater, fysikalsk behandling, CatoSenteret, CT-undersøkelse, MR-undersøkelse, EEG-undersøkelse, ryggmargsprøve, elektrosjokkbehandling, søvntest, helberedelse ved bønn, soneterapi, akupunktur, rehabilitering, egentrening, selvterapi, blod, svette og tårer.

Til slutt fikk han diagnosen posttraumatisk stressyndrom. Livet gikk sin skjeve gang. Så vidt.

Alene

- Jeg gjemte meg bak sofaen når det ringte på døra. La meg flat på gulvet, livredd for at noen skulle komme på terrassen. Jeg ville ikke ha besøk eller kontakt med noen. Tok ikke telefonen. Hadde mareritt hver natt og drakk bare cola. Hadde ikke matlyst. Jeg som var utadvendt og likte å spille førstefiolin i alle sammenhenger var livredd for kjøpesenter og store forsamlinger. Jeg satt i bilen og ventet på at butikken skulle åpne om morgenen. Lurte meg inn og kom meg ut i en helsikes fart. Det var helt idiotisk. Når jeg kom hjem hadde jeg svettetokter, kvalme og oppkast.

- Jeg orket ikke husarbeid og sluttet å vaske meg. Det gikk en måned før jeg dusjet og byttet undertøy. Å gå på do var et fremmedord. Jeg brukte heller tomme brusflasker som sto ved senga. Det var trist.

Men den tidligere toppidrettsmannen, Per Magne spilte på Sogndal da laget rykket opp i førstedivisjon i 1981, reiste seg til slutt.

Saken fortsetter under bildet

FOTO: Jarle Aasland

- Jeg vurderte aldri å ta livet mitt. Det kommer alltid sol etter dager med regnvær. Heldigvis er jeg avholdsmann, for det er små nyanser. Humøret og galgenhumor gjorde at jeg kom tilbake.

I mars 2003, på selveste kvinnedagen, traff han kvinnen i sitt liv.

- Ester hjalp meg opp og fram. Jeg er evig takknemlig for alt hun har gjort for meg.

Nylig fridde han, og fikk ja. Dato for bryllupet er fortsatt ikke bestemt. - Det kan skje over natten. Jeg er impulsiv.

Per Magne sliter fortsatt med smerter og dårlig matlyst.

Ulykken gjorde ham arbeidsufør. Det var tungt å akseptere at han ikke lenger kunne bidra til samfunnet, i alle fall ikke som før. Møtet med trygdesystemet var tøft.

Saken fortsetter under bildet

FOTO: Jarle Aasland

Optimist

- Hver gang ble jeg møtt med spørsmål om personnummer. Kunne ikke dama bak skranken sagt «Hei Per Magne, hvordan står det til?». Det er snakk om psykologi, emosjonell intelligens og empati. Jeg følte meg så liten. Det verste er at jeg ser frisk og rask ut. Sykkel kjører han! Hvorfor er han ikke i jobb? Jeg følte at jeg var en verkebyll, at jeg snøt på staten.

Det har vært mange tunge stunder, men 11 år etter ulykken ser Per Magne lyst på tilværelsen.

- Livet er herlig! Jeg har min kjære Ester. Barna. Hunden Electra. Jeg unner ingen å oppleve det jeg har vært gjennom, men ville ikke vært det foruten. Du blir så godt kjent med deg selv. Du lærer å sette pris på små ting i hverdagen. Vi må ta vare på hverandre, for vi har bare dette ene livet.

Harleyen kostet ham nesten livet, men MC-interessen er fortsatt en stor og viktig del av livet. Han har tidligere holdt foredrag både for MC-folk og politiet. Foran årets sesong har han snakket til likesinnede i Harley Owners Group, en interesseorganisasjon for Harley-entusiastene. Foredraget er todelt. Først forteller han sin egen historie, før han snakker om trafikksikkerhet.

Herlig

- Jeg bretter ut livet. Folk får se rett inn i sjela mi. Jeg er ikke noe orakel, men har selv vært bajas og gjort mye dumt i trafikken. Jeg bruker min egen erfaring. Motorsyklister er utsatt. Folk skal kose seg på sykkelen, men må alltid ha sikkerheten i bakhodet. Du må være i beredskap og kjøre defensivt. Bruke skikkelig sikkerhetsutstyr. Ryggskinne, kjøreklær og refleksvest. Det siste er litt som å banne i kirka. Svart sykkel, svart hjelm og svarte klær er jo en del av imaget vårt.

Per Magne kjører i dag en 2000-modell Harley-Davidson Ultra Classic Electra Glide med sidevogn, der han har plass til forloveden Ester og hunden Electra. Tidligere kjørte han inntil 20.000 kilometer i året. De siste årene er det blitt 10.000-12.000.

En nydelig vårdag i slutten av mars får Aftenbladet bli med på tur. Til ære for fotografen pakker han ned refleksvesten og låner bort helhjelmen han vanligvis kjører med. Vi tar Nordsjøvegen til Orre. Solen skinner og vi er nesten alene på veien. En perfekt dag å kjøre motorsykkel.

- Senk skuldrene og kjenn frihetsfølelsen! Nå skal vi snart ut på vår første fellestur. Når været er slik er det fort 25 blankpussa sykler som gliser fra øre til øre. Vi kjører for eksempel til Kartavoll, drikker kaffe, drøser og tar en sigar. Du bekymrer deg ikke over noe. Livet er herlig!