På flukt med livet i bagasjen

Regnet høljer ned fra en mørk septemberhimmel idet Oslo-toget ankommer jernbanestasjonen i Stavanger. En ganske vanlig, regntung ettermiddag for folk flest. Men for de to kvinnene er det begynnelsen på en ny tilværelse. Mer enn det: det er begynnelsen på et nytt liv. Håper de.

De har forlatt sine hjem i Syria og Eritra, og lagt ut på en lang ferd mot en usikker framtid. Nå søker de asyl i Norge. Men det er slett ikke sikkert at de får bli. Tvert i mot: Snaut halvparten av asylsøkerne, 45 prosent, får oppholdstillatelse, anslår UDI. Det betyr at mer enn halvparten må dra hjem igjen.

Regjeringen har dessuten varslet innskjerping av asylpolitikken. Norge har ved siden av Nederland hatt den største økningen av asylankomster i Europa i 2008. Hittil i år er det kommet mer enn dobbelt så mange asylsøkere som på samme tid i fjor.

På perrongen venter mottaksleder Edith Kristin Nøkling sammen med miljøarbeider Taabi Abraha fra Eritrea. Abraha kom selv til Norge som flyktning for 13 år siden. Nøkling er helt fersk i jobben ved Stavanger mottakssenter, og er på sin første mottagelse. Men langt i fra den siste. De neste ukene er det ventet 150 asylsøkere til byen.

– Jeg ser at dette kommer til å bli en spennende del av jobben, sier hun, mens hun kikker på klokken.

Noen minutter senere går de to kvinnene av toget. De har mer bagasje enn andre passasjerer på toget, men forklaringen er enkel. Dette er alt de har med seg på ferden mot en tryggere tilværelse. Bagasjen er tung nok, men veier lett sammenlignet med kvinnenes skjebne.

Foruten Nøkling og Abraha blir den kurdiske kvinnen møtt av en liten gruppe slektninger fra Sandnes. Det vanker smil og oppmuntrende ord. Salem fra Eritrea er helt alene. Mottagelsen er enkel. Nøkling ønsker velkommen til Stavanger og gir en kort praktisk orientering.

Deretter kjører hele følget til et hus på Hundvåg, der de to skal bo mens asylsøknadene behandles. Det kan ta flere måneder.

Mottaksleder Edith Kristin Nøkling. Foto: Jarle Aasland

FOTO: Jarle Aasland

Våt velkomst

Utenfor bilvinduet regner det tett. Våt asfalt, ettermiddagens rushtrafikk og mennesker med paraply er noe det første kvinnene får oppleve av Stavanger.

I huset venter tre andre kvinner og et spedbarn. De er byens første asylsøkere på 11 år. Det tidligere asylmottaket på Tasta ble lagt ned i 1997. De fleste av Stavangers asylsøkere skal bo i private hus og leiligheter som dette, mens 60 skal få plass i det sentrale mottaket i Lagårdsveien 115. Det er frivillig om asylsøkerne vil takke ja til tilbudet. De som har slekt eller venner kan gjerne ordne privat innkvartering, forklarer Nøkling.

Huset er romslig, med stor stue og flere soverom. Det er til sammen 11 soveplasser, så de første beboerne får lov å velge seng. Innredningen er enkel, men funksjonell. Et par bord, noen stoler og sofa. De hvitmalte veggene er helt nakne, og vinduene mangler foreløpig gardiner. På gulvet står et fjernsynsapparat og venter på antennekontakt. På bordet står en skål med litt frukt og kjeks.

De første asylsøkerne i Stavanger er innlosjert i dette huset på Hundvåg. Foto: Jarle Aasland

FOTO: Jarle Aasland

Frykter for sikkerheten

Kvinnene er tilsynelatende slitne, men fornøyd over å være framme. Stemningen veksler mellom opprømt glede og stille ettertanke. Ingen av dem ønsker å stå fram med fullt navn eller bilde. De frykter for både sin egen og slektningers sikkerhet. Men 39 år gamle Salem forteller sin historie.

– Jeg ble fengslet for å praktisere min religion. De mente jeg arbeidet for CIA. Jeg var i fengsel i halvannen måned, der jeg ble syk og havnet i koma. Det var mange vanskeligheter, forteller hun.

Hun forlot hjemlandet for et halvt år siden, og kom til Norge via Sudan. Hun har tilbrakt fem uker på et transittmottak på Østlandet før hun endte i Stavanger.

– Alle sier at Stavanger er en bra by. Jeg et veldig lei for at jeg måtte forlate landet mitt, men er glad for å være her. Veldig glad. Men jeg håper at det ikke alltid regner, sier hun og ler.

– De virker positive. Det er en bra begynnelse, sier Nøkling fornøyd.

– Den første kontakten er viktig. Dersom vi ikke klarer å skape trygghet fra starten kan det bli vanskelig videre. Det er viktig med tillit for at den enkelte beboer skal komme i gang med livet i Stavanger. De får lommepenger og så er det egentlig opp til dem selv og klare seg i en mest mulig normal boligsituasjon. Mye må de finne ut av selv, men vi er der som veiliedere og hjelper til når det trengs, sier hun.

– Nå vil jeg først lære språket. Deretter vil jeg få meg en jobb for å hjelpe familien. For å hjelpe meg selv, sier Salem.