Bare de vet hva de har vært gjennom

Kjersti Rettedal har hatt et helt normalt svangerskap. Ei helg i uke 28 får hun en liten blødning. Hun blir sendt hjem fra sykehus med beskjed om at alt står bra til.

På mandagen føler hun seg dårligere. Hun kontakter legen og får time utpå dagen.

Plutselig, idet hun reiser seg for gjøre seg klar til legebesøket, går vannet. Det er ennå tre måneder til termin, og mor og far holder på å pusse opp.

1360 gram

Hun får i farten røsket til seg kameraet og et par bukser.

Det bærer med legehelikopter inn til sykehuset fra Forsand. Jørgen blir tatt med keisersnitt, og veier 1360 gram.

Jørgen er ett av 47 barn under 1500 gram som ble født ved Stavanger Universitetssjukehus i fjor.

Han ble ett år i oktober, og i dag kan ingen se at han ble født i uke 28.

Vi møter Jørgen på Storhaug, hos lekekameraten Vegard Kjelsnes Eia. Han veide bare 755 gram da han ble født, 15 uker før termin, i uke 25.

Ble kjent på sykehuset

Mor Unn Kjelsnes Håbakk har invitert mødrene som lå på nyfødtintensiven samtidig til treff.

– Vi har truffes flere ganger etter at vi reiste fra sykehuset. Det er fint å holde kontakten, det er bare vi som vet hva vi har vært gjennom, sier Kjelsnes Håbakk før hun tar imot neste mor og barn.

Det er lite plass på nyfødtintensiven, og foreldrene som er der samtidig blir kjent på godt og vondt. Mødrene forteller at det var tungt å høre andre foreldres hjerteskjærende gråt. Vanskelig å ikke få være alene med barnet.

Men det positive er at de ble så godt kjent at de har holdt kontakten etterpå.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tøff tid med innlagt barn

Jørgen er Kjersti Rettedal og mannes første barn, derfor lå de på sykehushotellet de to månedene han var innlagt.

Mødrene med barn fra før forteller om skytteltrafikk mellom barna hjemme og den nyfødte på sykehuset.

Alle syntes det var tungt med et innlagt barn.

– Du har fått en unge, men du har jo ikke fått ham likevel. Sånn føltes det. Mannen min og jeg spiste alene i kantina, rundt oss satt lykkelige foreldre med den nyfødte ved siden av seg, sier Turid Kvame Lorentzen.

SE BILDEGALLERI:

Usikkerhet og bølgedaler

De første månedene av sønnen Kristians liv var preget av opp- og nedturer.

– Det går i bølger hele tiden. Om morgenen tenker du at dette er en bra dag. Men så snur det om ettermiddagen. Vi kunne ikke sette inn fødselsannonse, for vi visste jo ikke hvordan det gikk.

– Legene og sykepleierne kan aldri si at dette kommer til å gå bra, så lenge barnet er innlagt, sier Kjersti Rettedal.

Mødrene retter en stor takk til personalet ved nyfødtintensiven.

– De tar vare på oss foreldre. Jeg opplevde at flere ble igjen på jobb selv om vakten deres var slutt. Jeg savner dem faktisk, sier Unn Kjelsnes Håbakk.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Dagboken brukes ofte

Minner fra tiden på avdeling 3D har hun i ei tykk notisbok. Personalet har skrevet dagbok fra Vegards første måneder.

«For et flott navn du har fått», står det etter bildene fra dåpen, som måtte gjøres på avdelingen. Inger Hagerups dikt «Mauren» er skrevet med sirlig håndskrift.

I høst har foreldrene gjenopplevd den tunge tiden, ett år etter. De bruker boken til å se tilbake, til å huske.

– Jeg så hvordan sykepleierne tok på Vegard, de kjærlige hendene. De bryr seg virkelig, sier Kjelsnes Håbakk.

Deler noe eget

For utenforstående er det vanskelig å se på Vegard, Kristian og Jørgen at de ble født før mor hadde pakket hårføneren og skrudd opp sprinkelsengen. De bygger tårn og raser dem, river hverandre i ørene, tar forsiktige skritt mens de holder i bordet.

– Det stemmer jo at de er flotte, store barn nå. Men når bekjente sier «det gikk jo bra med Ida», er det ikke hele sannheten, sier Beate Gravdal.

Hun glemmer ikke tiden på sykehuset. Og hun er fremdeles på vakt hver natt.

– Når hun sover en halv time lengre, gleder jeg meg ikke til å kikke ned i senga. Er redd. Og vi blir litt rare, vi jubler når hun graver i blomsterpotta, når hun gjør «vanlige» ting. Det er fint å møte andre som er i samme situasjon, sier hun til nikk fra de andre mødrene.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Blir lettere syke

Flere av mødrene har valgt å bli ett ekstra år hjemme før de begynner på jobb. Barna har lett for å bli syke. Noen mødre har holdt seg unna forsamlinger i perioder, for å hindre smitte.

– Jeg tar ulønnet permisjon for å skåne Vegard litt, sier Unn Kjelsnes Håbakk, som bærer ham på silkehansker ennå.

Kjersti Rettedal tenker innimellom på komplikasjonene Jørgen kan få når han blir større. For tidlig fødte har blant annet økt sjanse for å få atferd- og konsentrasjonsvansker.

– Jeg må legge bekymringene av meg. De tingene kan han få hjelp for, hvis det kommer.

– Gjør som oss

– Har du noen råd til andre som må tilbringe barnets første måneder på sykehus?

– Ta en dag av gangen. Og ta kontakt med de andre foreldrene på avdelingen.

Det har denne gruppen i hvert fall hatt god nytte av.