Denne uken arrangeres en stor internasjonal forskerkonferanse om barnehager i Stavanger. Tema er Nytt lys over det grunnleggende i førskolelæring.
Fredag skal forsker Ellen Beate Hansen Sandseter fra Trondheim lede en sesjon som tar for seg risiko i barns lek ute. Hennes eget foredrag vil kunne overraske gjester fra enkelte land.
– Kolleger fra land som USA og Tyskland blir sjokkert når jeg forteller at norske barnehagebarn spikker med kniv, får bruke hammer og spiker og bruker sag ute i skogen, forteller Sandseter med et smil.
Ja, for slikt er jo farlig, ikke sant? Nettopp, og det er bra, mener Sandseter. Hun baserer seg på litteraturstudier og egen forskning med observasjon av barn i lek og intervjuer med både barn og voksne i barnehager.
– Barn søker naturlig etter risiko i leken. De har et instinkt som får dem til å våge ting og utsette seg for fare – som å klatre i høye trær eller på taket, som å ake i full fart, som å lekeslåss helt på grensen av alvoret. De har en trang til å utforske grensene og tøye dem. Belønningen er skrekkblandet fryd, «deilig kiling i magen», som de sier.
Dypere mening
Sandseter konstaterer at det ut fra evolusjonsteori virker meningsløst å søke annet enn trygghet. Men for å kunne oppnå målet om overlevelse og reproduksjon, må en både mestre fare og gjøre seg attraktiv. Da må en også våge å være modig. Og når en ser at barn instinktivt søker risiko, at de har en trang til å oppleve farefulle situasjoner i en ellers trygg hverdag, kan det forstås som at urgamle instinkter slår inn, sier hun. I tillegg til å få tilfredsstilt et behov, viser det seg også at risikoatferd hos barn er bra mot angst.
– Det er undersøkelser som viser at blant voksne med høydeskrekk, er det ingen som klatret mye som barn. Og blant voksne med vannskrekk, er det ingen som har nesten-druknet, sier Sandseter.
Og hun legger til at det jo i behandling av fobier som flyskrekk, frykt for edderkopper og så videre, nettopp er oppskriften å lære å takle angsten gjennom gradvis og kontrollert å bli utsatt for det en opplever som farlig.
– Og det er jo nettopp det barn gjør når de klatrer høyt og langt ut på grenene. De lærer å takle frykten, de forebygger fobier, sier Sandseter. Og alle barn har det slik, konstaterer hun. Men i varierende grad. Noen må klatre høyt i treet for å få opplevelsen, andre klarer seg med de nederste greinene.
Fart, høyde og tumulter
Og det handler om tre typer aktiviteter som kan gi den etterlengtede skrekkblandede fryden - fart, høyde og tumultleker.
– I forhold til fart opplever de slik skrekkblandet fryd veldig av og på. Det går nesten galt, og så er det greit i igjen. I høydelek er de hele tiden bevisst og konsentrert mens de utforsker og tøyer grensene og ser hvor langt de kan gå. Den skrekkblandete fryden oppstår av og til, når de for eksempel passerer hverandre på en gren. I tumultleker er det mer det sosiale og egen frykt for smerte; han sier han slår, men vil han gjøre det - er det alvor?
Og gutter går jevnt over lengre enn jentene. Men kjønnsforskjellen er mindre i Skandinavia enn andre steder, ser det ut som, ifølge Sandseter.
– Vi har kanskje tøffere jenter i Skandinavia. Astrid Lindgrens Pippi og Ronja Røverdatter og likestillingen spiller kanskje en rolle her, sier Sandsten.
De små søker altså fare, og det er noe som driver dem. Det utfordrer ansvarsfølelsen hos foreldre eller andre med ansvaret for barn.
– Vi må bare la dem holde på, for barn er utrolig våkne og flinke til ikke å gå for langt. Når de opplever at de ikke mestrer vågestykkene, bryter de av. Det kan vi stole på, sier Sandseter.
Men vi må være tilgjengelige.
– Enkelte farefulle elementer, som bål, stup, trafikk og vann, forstår små barn ikke så lett. Da må de voksne passe på.
Kommentarer