Hun er 20 år og stavangerjente, studerer til sosionom på
Ullandhaug, bor sammen med foreldre og søsken i enebolig på Madla
og aktiv i idrettslaget og SOS Rasisme.
Helt normalt, altså.Men fetteren skal bli ektemann, i et arrangert bryllup.- Forelsket? Nei, man blir jo ikke forelsket i et bilde og eposter i en datamaskin. Det får komme seinere, sier Humaira Zafar bestemt.For tre måneder siden tok hun avgjørelsen: Hun sa ja til frieriet fra Zartash, sin egen fetter på 24 år. Han bor i Pakistan og han har aldri vært i Norge. Han er sønnen til mors bror.- Jeg har alltid visst at mine foreldre vil foreslå en ektemann for meg, og det er jeg glad for. Én måned etter at de fridde, sa jeg ja.- «De» fridde - ikke han?- Ja, et ekteskap er mer enn to individer som flytter sammen. Det er to familier som smelter sammen, som lager en allianse som påvirker alle familiemedlemmene. Derfor spurte foreldrene hans mine foreldre.
Flere friereHumaira hadde også andre friere.- Egentlig vet jeg ikke hvor mange, for jeg tror ikke mor og far fortalte meg om dem, fordi de ikke var aktuelle. Selv fikk jeg vite om to andre kandidater. Dem kjente jeg ikke i det hele tatt.- Men dette blir jo nesten et tvangsekteskap?- Slett ikke. Jeg fikk selvfølgelig selv velge hvem jeg ville ha. Jeg kunne også avvise alle tre og fått nye kandidater seinere. Men vet du; da jeg vurderte Zartash, fant jeg ingen negative sider. Derfor var det lett å si ja.- Men du kjenner ham knapt?- Jeg vet nok om ham til å tro at det kan utvikle seg bra. Uansett er valg av ektefelle et sjansespill. En flyktig forelskelse er i allefall ingen garanti. Se på skilsmissestatistikken!
Fire krav til mannHumaira hadde satt opp fire krav for sin framtidige ektemann. Disse er at han er muslim, at han var omtrent på samme utdanningsnivå som henne, at alder og utseende er bra og at han har omtrent samme sosiale status som henne.- Min forlovede passet inn i alt dette.- Det var ikke et krav at han var fetter, altså?- Å, nei! De to andre var ikke det. Men at jeg kjenner ham og familien hans fra før, er en ekstra trygghet, et pluss.- Hvor viktig var det for deg å glede dine foreldre?- Ganske viktig. Mine foreldre har gitt meg alt, de har oppgitt sine liv i Pakistan og reist til Norge, de har oppdratt meg på en god måte, både kulturelt og religiøst. Jeg er føler meg heldig, jeg er veldig glad i dem, og jeg respekterer dem. De kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv.- Er du ikke redd for inngifte? At dere kan få barn som er syke?- Nei, jeg sjekket det, og ingen søskenbarn i noen av familiene har vært gift tidligere. Derfor er ikke det noe problem.Fire ganger har Humaira vært i Pakistan.- Sist jeg så min forlovede var i 1999, men da visste jeg jo ikke at det skulle bli oss.Humaira forteller at brylluppet skal stå i Pakistan, men dato er ikke bestemt. Hun vet ikke når hun skal møte Zartash ansikt til ansikt. Det er dyrt å reise til Pakistan, og hele familien skal reise sammen.Faren til Humaira, Zafar kom til Kristiansand i 1975.- Etter noen få år flyttet vi til Bryne, der jeg jobbet på Serigstad, sier Zafar. Men i 1980 flyttet vi til Stavanger, og jeg har jobbet i NSB i alle år siden.Zafar og Ghazala har fire barn, som alle snakker kav siddis, ved siden av punjabi. Humaira er eldst, så følger eldste gutt Bilal på 18, lillesøster Aysha på 16 og minstemann Ammar på 11 år.- Skal dere finne ektefelle til alle barna deres?- Ja, det skal vi, sier Zafar med et stort smil.Og det synes barna er helt OK.- Nå går jo Humaira i bresjen, for oss andre, hun er en slags prøveklut, ler Bilal.
Rådførte segDa ekteskapstilbudet dukket opp, rådførte Humaira seg med alle i familien, og venner.- Mine norske venninner var mer positive enn jeg trodde, og det gledet meg, sier hun.For Humaira er det viktig å ta vare på sin pakistanske arv.- Det er uaktuelt for meg å gifte meg med en nordmann, og det var også uaktuelt å finne en norsk-pakistaner. Jeg vil ta vare på kulturen og tradisjonene fra Pakistan, og derfor måtte det bli en pakistansk mann.- Men han kjenner ikke Norge i det hele tatt og har aldri bodd i Vesten?- Det er riktig, men han er velutdannet, på linje med siviløkonom i Norge, og han har en moderne innstilling.- Hvor skal dere bo?- Det kommer an på. Dersom han får en god jobb i Pakistan, bor vi der, ellers bor vi her eller i et helt annet land. Men uansett så vil jeg bo noen måneder i Pakistan.
Ikke husmorliv- Og så blir du husmor resten av livet?- Nei, ler Humaira. Jeg har to og et halvt år igjen av sosionomutdannelsen, og den skal jeg gjøre ferdig. Jeg har lyst til å arbeide med flyktninger, og jeg har jo visse forutsetninger. Det er så mange muligheter. Men uansett: Moren til Zartash er selv utdannet lærer, så det blir ikke noe problem med yrkeskarriere for meg.- Hva blir det problem med, da?- Det er jo selvsagt en utfordring av han ikke kjenner norsk kultur, som jo er en stor og viktig del av meg. Men det positive er at han vil og må lære. Han er allerede i gang med norsk-kurs.Humaira er en sterk muslimsk jente, som har tenkt nøye over de valgene hun gjør, og som ikke vakler i sin identitet. I disse dager, med muslim-debatter i alle kanaler, har det blitt ekstra mange diskusjoner rundt middagsbordet.
Kjære debattant, vi vil gjerne ha engasjement, argumenter og dine synspunkter på sakene vi skriver om.
Hos Aftenbladet må du identifisere deg med fullt navn. Vi er sikre på at det gjør debatten mer åpen og interessant. Trusler, trakassering og hatske meldinger får ikke plass hos oss. Falske navn og profiler blir utestengt. Aftenbladet har mange lesere, husk det når du skriver.
Les debattreglene.
Vennlig hilsen Aftenbladet.
Kommentarer