BEGIVENHETSRIKT: 1969 er et år som fortsatt får meg til å snu meg, som etter en vakker kvinne på gaten. Her er høydepunktene: Mennesket landet på Månen, den første jumbojet tok av og Ekofisk ble funnet. De tre hendelsene har i alle fall to fellestrekk; menneskets vilje til å utforske og menneskets evne til å utvikle teknologi.
Hva ville Norge vært uten oljen? Og hva ville Stavanger vært? Vi ville ha eksistert i beste velgående, men vi hadde nok hatt litt mer å stri med. Oljen har gitt Norge en betydning og innflytelse som nærmest må sies å være omvendt proporsjonal med landets størrelse. Stavanger er blitt det fremste utstillingsvindu for lille Norge, en stormakt i energi. Stavanger er et godt sted å være for mange, 150 nasjonaliteter, og selv for eksilbergensere.
DA EKOFISK ble funnet var det som en månelanding i det nedre univers, en grensesprengende hendelse, som vi der og da ikke skjønte rekkevidden av. For få år siden satt jeg ved kjøkkenbordet til en 87 år gammel mann i et fornemt boligstrøk i Denver i delstaten Colorado i USA og drakk kaffe. Ed Jobin var mannen som satt i Stavanger, løftet av røret, og ringte til Industridepartementets oljekontor i Oslo, og sa: «Min herre, jeg tror vi har et oljefunn her.» Nå er Ed Jobin død. Han var blant Nordsjøens pionerer.
Ekofisk la et fundament for et nytt Norge. Vi trodde i starten at perspektivene for Nordsjøens olje var egenforsyning i femten-tjue år. Det ble mye mer. Når vi i år markerer 40 år med Ekofisk, riktignok omgitt av en dyp global økonomisk krise, kan vi likevel se mot lysningspunktet i tunnelen og si at det kommer til å bli 40 nye år med Nordsjøens første økonomisk drivverdige oljefelt.
Den norske olje- og gassvirksomheten er satt inn i et flergenerasjonsperspektiv. Ekofisk ble starten til et skred av olje- og gassfunn. I løpet av få år gikk Norge fra å kjøpe sin olje i Midtøsten til å bli en av verdens største oljeeksportører. Vi er blitt ufattelige rike, men vi klager fortsatt, der vi sitter på en av verdens mest grønne grener.
OLJENS betydning for Norge og for Stavanger kan ikke overdrives. Men den kan problematiseres, og det gjør vi til gagns.
40 år etter Ekofisk har Den norske kirke våknet til kamp, og vil ha tenkepause før oljenasjonen rykker videre frem i nordområdene. Den kampen tok kirken aldri i Nordsjøen, og den kampen kommer kirken aldri til å vinne, så lenge vi ikke har et energialternativ som får biler til å kjøre og fly til å lette. Kirkens forslag om fem års oljestans er bomskudd og strutsepolitikk, mener prest og medlem av Aps sentralstyre Odd Kristian Reme. Her står nok Stavangers fremste Ap-politiker på trygg kirkelig og industriell grunn.
MEN KIRKEN har likevel gitt et innspill som det er verdt å lytte til. Hvordan utnytter vi oljen og hva gjør vi etter oljen? Her ligger Stavangers store utfordring; å konvertere oljebyen til energiby. Stavangers vennskapsby Houston setter kursen for hva vi må gå etter. Myndighetene i Houston sier at byen i fremtiden skal bli omtalt som verdens energihovedstad med like stor selvfølgelighet som den omtales som verdens oljehovedstad. I Texas satses det nå storslagent på vindkraft.
For kort tid siden inviterte Organisasjonen av de petroleumseksporterende land (OPEC) til et energitoppmøte i Wien. Shellsjefen Jeroen van der Veer uttalte der at han frykter at fallet i oljeinvesteringene vil bli større enn prognosene på 12 prosent, og sa at selv uten fall i oljeinvesteringene, vil ikke oljeindustrien være i stand til å dekke morgendagens energibehov. Realismen hang sammen med erkjennelsen på toppmøtet i Wien.
I DEN NORSKE andedammen fikk den alternative tanke derimot sveve fritt mellom de syv fjell på SV sitt landsmøte i Bergen, der statsråd Erik Solheim signaliserte vingeklipping av StatoilHydro, for å få selskapet til å tenke mer på vindmøller enn oljefat. Verden trenger begge deler. Fordi vi i overskuelig fremtid ikke ser et alternativ til olje, vil morgendagens forsyninger også måtte komme fra oljesand, som for eksempel fra Canada, der det statsdominerte StatoilHydro har skaffet seg et solid fotfeste. Som største aksjonær kan Den norske stat ikke instruere det børsnoterte StatoilHydro til andre spilleregler enn de som gjelder for resten av industrien, uten å bli kalt en dårlig eier.
VERDEN TRENGER energi i økende mengder, og oljen vil fortsatt representere en viktig del av tilbudssiden.
Norge er kommet langt i konverteringen av oljeformue til finansformue. Vi har funnet, produsert, solgt og forbrent svart gull, og fått igjen penger som er plassert i verdipapirer i internasjonale investormarkeder. Den norske petroleumsformuen er blitt til en finansformue på over 2000 milliarder kroner. I øyeblikket er vi oppskaket over at forvaltningen av Statens Pensjonsfond Utland har gitt en negativ avkastning på 633 milliarder kroner i 2008. For å spørre i det stavangerske revyspråk; er det mye det? Det er omtrent halvparten av akkumulert brutto verdiskaping for Ekofisk fra feltet kom i produksjon i 1971 og til dato.
NORGE HAR store muligheter og utfordringer i forvaltningen av sin oljebaserte formue. For det første skal vi fortsatt drive med olje lenge, i Nordsjøen, i nordområdene og sannsynligvis inn i Arktis. Dernest skal vi bruke vår oljeteknologiske styrke til å bli en av verdens ledende nasjoner på utvikling av ny energi. Så må finansformuen forvaltes slik at høstingen av de ikke-fornybare naturressursene ikke fremstår som bortkastet.
40 år etter Ekofisk er norsk oljehistorie langt fra slutt. Den fortsetter i minst 40 nye år, men den kommer til å bli mer gassdrevet. Samtidig skapes det en formue som må forvaltes slik det blir grunnlag for nye eventyr. Ny energi må bli et av satsingsområdene.
Men oljeeventyret fortsetter i nye generasjoner, er det ingen grunn til å skjemmes over Ekofisk og den norske oljealderen
Kommentarer