PERSPEKTIV: Et barn mister et barn. Og all sin verdighet. For hun stinker av urin.
Og han gråter, overlege Sigmund Lende, for han har sett forandringens fryd i de mørke øyne. Legen forteller. Fra sin reise og sitt virke i Etiopia. Han forteller på radio, Sånn er livet, et paår tilbake i tid. Berørt, inntrengende, anstendig. Om unge piker som er utstøtt, ødelagt, uten verdi. De lider, har intet håp, ingen fremtid. Men de lever. I fistelens fornedrende og forurensende hverdag. Med hull mellom fødselskanalen og urinveien og av og til endetarmen. De lekker urin. Og avføring. Uten stopp. Lege Lende vet at et lite inngrep, en enkel operasjon, gir de utstøtte håp.
Pikene får begynne på nytt. Han har sett forandringens fryd i de mørke øyne. Men de er mange, Afrikas døtre. Og veien er lang.
Fødselsfistel er et forbigått kvinneproblem. En stille epidemi. To millioner lever uten å få behandling. Hvert år rammes opp mot hundre tusen nye fødende av skadene. 9000 av dem i Etiopia.
- Jeg tenker at det må være bedre å være død enn å leve i sin egen avføring, sier etiopiske Letina, til magasinet «KVINNER SAMMEN». Letina, 20-åringen, har bare ett ønske: Å bli tørr. Men hun kan ikke. Skaden er kronisk.
DET ER SEN lørdagskveld. Mars måned er godt i gang. Kveldens lyse letthet er forbi. Nattmørket forløst. NRK2 viser en prisbelønnet dokumentar. A WALK TO BEAUTIFUL. Det norske folk sitter foran flatskjermen, innstilt på overfladisk underholdning. Men vi blir fanget, frustrert, berørt langt inn i dypet av sjelen. Tårene stopper ikke. I trygghetens rike, hvor veien til føden er en rød løper, hvor barselnettene nytes i en myk, ren hotellseng, hvor poden som nettopp landet på kloden svelger sine første morsmelkdråper inntullet i nyrenset tøy, er fortellingen uvirkelig.
I trygghetens rike er A WALK TO BEAUTIFUL oppvåkning. Fem etiopiske kvinner forteller. De er barnebruder. Lever enkle liv på den afrikanske landsbygda. Langt fra helsetjenester og sykehus. De er omskåret, underernært, i hardt, fysisk arbeid. De blir mødre før de egentlig kan. Piker i fødsel på et jordgulv. I dagevis. Uferdige kropper skal gi liv til nye barn. Fødslene tar aldri slutt. Pikene presser, presser, presser. To dager. Tre. Fire. Fem. Uten hjelp. Til slutt kommer en død kropp ut. Tenåringsjenta er ødelagt. Afrikas datter har fått fistel.
MEN Addis Abeba Fistula Hospital er håpets håndlanger til ensomme fistelkvinner. Ved sykehuset, grunnlagt av Catherine og Reginald Hamlin i 1974, får de utstøtte hjelp. Ingen syke kvinner avvises. Ingen håner dem. Ingen snur seg bort i vemmelser. Etter dagevis med vandring fra landsbygda, får de en seng, en legevisitt, en operasjon. Nesten alle frigjøres fra fistelens fornedrende grep. Urinveiene fungerer igjen. Kvinnene får en ny kjole før de drar. Fargerik og ren. Et symbol på forandringen. Selv om minnene fra fødselens ferd mot død, lever. Og faren for gjentagelse er stor.
Samtidig, et annet sted på kloden, i Stavanger by, kjemper litt over tusen mennesker en annen krig. Det rike, bortskjemte folkets krig for friheten til å føde hvor de vil, hvordan de vil, i avslappende, hjemlige omgivelser.
- Hjertet banker stort og varmt for Fødeloftet. Derfor er det sårt å se at det blir en salderingspost som kan strykes vekk, sier krigfører Susanne Kleppa til Aftenbladet. Avisen som på lederplass spør om ikke fødsler er viktige? Fødeloftet nedprioriteres. Hvorfor skal ikke en håndfull friske kvinner få velge hvor de vil føde? Rogalands Avis er også engasjert. Særlig for far. Etter fødsel i omsorgsfulle omgivelser, kan han hvile fryktløst i hotellseng, en myk overgang.
I NORGE MØTER lege Sigmund Lende en annen verden. Velstand. Tilgjengelighet. Og misnøye. Han gjør en reise fra fistula til furting. Uten selv å klage, han bare forteller om sine opplevelser og formidler et perspektiv.
Men få velstående har forstand til å se sin egen lykke. Køer, sier vi. Køer tar knekken på oss. Og korridorene, de overfylte korridorene. Og maten, den masseproduserte, smakløse maten. I tillegg fjernes Fødeloftet. De stenger dørene i sommerdagene, de lar friske, velfungerende fødersker i stikken. Stakkars folkeferd, fri oss fra slike inngrep, fri oss fra sykehusets administrerende og økonomiserende harselering med vordende foreldres lengsel etter ro og trygghet og dobbeltseng og badekar og nålestikk og jordmornærhet under veenes veldige kraft og barnets naturlige ferd fra morslivets indre mekka til menneskehetens ytre ekstremtilværelse.
VI VET IKKE annet enn å kjempe for vårt eget beste. Mens to millioner fistelkvinner bader i sin egen urin og avføring, velter vårt forkvaklede velstandsliv seg over oss og gir senskader av typen krig for luksusfødested og klagesanger over barselhotell i særklasse som har synlige støvfnugg på gulvet. Vår selvransakelsesevne smelter i glansen fra de nypolerte baderomsflisene og navlebeskuelsens notoriske nakkebevegelse gir vordende foreldre vemmelser idet de tar turen innom den vanlige fødeavdelingen og ser laminatgulv fra 1970-tallet. Fri oss fra den slags, la verdensnettet florere av luksusfortellinger fra sykehusets Penthouse og putt penger på enhver bøssebærer med Fødeloftets logo over brystkassa. Pick your fight, folkens, foren eder i krigen for valgfrihet og la dere ikke forstyrre av fortellinger om en annen virkelighet, om fjerne folkeferd som føder på jordgulv uten hjelp, om piker som presser, presser og presser og aldri får sitt nyfødte barn i armene.
TENK KOMFORT, kjenner du erten gjennom tjue lag madrasser, så krev enda en madrass, you're worth it, for vi er modernitetens Kvinner som frembringer småfolk mens vi effektivt formidler vår vrede over veenes vrienhet på Facebook og samtidig husker å avtale første barseltreff på byens beste kaffebar og å forhåndsbestille parkeringsplass til en nyinnkjøpt kjøredoning av typen Teutonia Spirit, trehjulsdrevet drømmevogn til nesten ti-tusenlappen som sikrer minsten kjørekomfort og a-million-dollar-baby-tittelen og målbinder og mestrer den nyfødte og fritar småbrukeren fra vognkjedsomhet. Vi er Kvinner som føder i fred og fryd og trygghet og vi vet ikke annet enn å kjempe for the business of being born, for vårt eget beste, på tross av vår hverdags fullkomne virkelighet, som tilsier at blikket burde heves, bort fra navlen og ut mot verdens annerledes og verre stilte menneskemengder.
Lege Sigmund Lende har sett forandringens fryd i de mørke øyne. Men de er mange, Afrikas døtre, veien lang og mens fistelkvinnen vandrer, kriger velstandsfolket for retten til å føde i luksus.
Kommentarer