Alvorlige faglige feilslutninger

Justisdepartementet, med tidligere justisminister Knut Storberget og statssekretær Terje Moland Pedersen, har brukt sin makt og politiske prestisje i å støtte et statlig laboratorium ved Rettsmedisinsk Institutt (RMI) og nå Folkehelseinstituttet (FHI). For undertegnede, som har fulgt debatten utenfra, er det ikke faglige kriterier som har styrt debatten, men rent politiske.

Undertegnede har siden 1998 ikke stolt på noen analyser fra RMI /FHI

Nå har også FHI selv kastet seg med i debatten. Det vises til kronikken i Aftenbladet den 25. januar ført i pennen av overlege Per Hoff-Olsen, avdelingsingeniør Bente Mevåg og divisjonsdirektør Jørg Mørland. Den har tittel "Faglige feilslutninger fra Farmen". En mer misvisende tittel på en kronikk må man lete lenge etter. Her skal monopolet sikres…

Les også

Stat og privat – to verdener eller felles mål?

I media kan en lese om hvordan svært få av overfallsvoldtektene fra 2011 er løst, og at DNA-analyser 
sjelden har vært avgjørende.

RMI har vært eneleverandør av analyser av biologiske spor til politiet i 20 år. I juni i fjor ble de administrativt underlagt FHI, men beholder sine lokaler og ansatte. Nytt navn på frakken har tydeligvis ikke endret motstanden og frykt for konkurranse. Det er med undring at jeg leser oppramsingen av kvalifikasjoner, spesielt når de vet at Gena oppfyller de viktigste, som akkreditering, mange år før FHI. Egen erfaring med laboratoriet i Stavanger er at de er faglige dyktige og grundige, i motsetning til min erfaring med RMI.

Alle som følger med i nyhetsbildet, har lagt merke til Birgitte-saken, en sak som ennå ikke er oppklart. Feilaktige DNA-slutninger skapt av overingeniør Bente Mevåg og RMI er årsak til at saken eksisterer. Mevåg hevdet at alle hår funnet i offerets hånd var offerets. Dette til tross for at hårrøttenes blod hadde annen type enn offerets.

I samtale med leder av Forensic Science Services (FSS) i London i 1998, Chris Hadkiss, hevdet Mevåg, til andres forbauselse, at hennes konklusjon kom som følge av "at fetteren hadde tilstått". Da har vi ikke med en nøytral DNA-ekspert å gjøre. Om konklusjoner var basert på de tekniske analyser i saken og ikke taktiske kunnskaper, ville Birgitte-saken ikke ha blitt som den ble. Da ville ingen politifolk ha gått til pågripelse av en ung gutt der hår fra andre lå i offerets hånd. Her ble en tragedie skapt som har vart gjennom 17 år.

RMI, ved Bente Mevåg, ble tilskrevet om det faglige innhold i sine analyser i Birgitte-saken. Men vi har aldri fått svar eller forklaringer. Derimot forsøkte hun i Gulating lagmannsrett i 1998 å begrunne at det uriktige resultat med avvikende blodanalyser skyldtes "en laboratoriefeil".

Faglige feiltolkninger av Mevåg har gitt store konsekvenser også i andre kriminalsaker. Tilsvarende ser en i Baneheia-saken at mangelfull forståelse av DNA ble støtten til en uriktig domfellelse av Viggo Kristiansen i 2000. Saken kommer nå opp i Høyesterett. Som rettens oppnevnte DNA-ekspert, hevdet Bente Mevåg at det var "sikker DNA fra to på åstedet". Dette var ikke bygget på fagkyndighet og var mangelfullt, hevder andre DNA-eksperter i dag. Men Kristiansand byrett støttet seg til uttalelsen for domfellelse.

I begge saker har DNA hatt avgjørende betydning i saksutfallet, der begge støtter politiets påstand om hvem de mener er skyldig. Derfor fremstår statssekretær Terje Moland Pedersens utsagn i Aftenbladet 7. januar om at en "trenger uhildetheten som ligger i et statlig institutt" som fullstendig meningsløs.

Les også

Faglige feilslutninger fra Farmen

Å vurdere kvaliteten på denne type høyspesialisert arbeid krever inngående 
kjennskap til virksomheten, inklusive dens interne rutiner.

Justisminister Knut Storberget sa i Stortinget den 9. april 2008 om DNA at det "er det offentlige som skal ta hånd om det, særlig for å sikre at nettopp alle hensyn til rettssikkerhet blir ivaretatt, og at det ikke kan herske noen tvil om at det ikke skal være andre motiver forbindelse med prøvene". Med slike uttalelser har han banet vei for at usikkerheten skal kunne leve uforstyrret videre til all tid.

Utenlandske eksperter har vist til at i Baneheia-saken ville de nye DNA-undersøkelsene som fremstår så forskjellig fra de som ble fremstilt av RMI i retten i 2000, for eksempel i England klart ledet til gjenopptagelse av dommen. Det var Gena som først påpekte at det fantes alternative tolkninger til DNA-funnene i saken, og dette støttes av britiske DNA-eksperter.

DNA-debatten går i dag videre på to plan: Det ene er den faglige kvalitet til å finne biologisk materiale på det som man undersøker, og som senere kan danne grunnlag for spor i en straffe-sak. Det andre er tiden som brukes.

Her har Gena, ved daglig leder Ragen Farmen, i kronikk av 5. januar 2012 vist til at hennes institutt har fått resultater der FHI/RMI ikke har fått. Dette blir i artikkel av 25. januar 2012 fra FHI besvart med at de ikke vet hva hun sikter til.

Undertegnede har siden 1998 ikke stolt på noen analyser fra RMI /FHI, men har benyttet meg av second opinion blant annet fra FSS i London og Gena når en får analyseresultater. Jeg stiller store spørsmålstegn ved at FHI ikke kjenner til Genas faglige resultater der de selv har sviktet.

La meg vise til en sak, hvor jeg hadde en person som var siktet for besittelse av amfetamin som følge av at en pose med stoffet var funnet utenfor hans hus i et steingjerde på Sandnes. RMI foretok etter anmodning fra undertegnede via politiet DNA-undersøkelse av posen, uten å finne noe biologisk materiale. Jeg begjærte samme undersøkelse gjort hos Gena, noe Gulating lagmannsrett var enig i. Her viste det seg at Gena fant biologisk materiale på posen. De fant også nok til å utelukke at det biologiske materiale som ble funnet kom fra den tiltalte.

VG hadde nylig overskriften "Oslo-politiet har DNA-treff fra 4 av 55 overfallsvoldtekter". Hva om Gena fikk sakene, slik de har tilbudt, for analyser med sin teknologi og tilnærming? Det viktigst for politiet må være å oppklare. Gena er en kvalifisert aktør som tilbyr en uprøvd mulighet for å få flere resultater, og som politiet derfor burde teste ut.

Men det er ikke bare i oppklaringen det svikter. Tidsfaktoren er også en ulykke for politiet, og for dem som stifter bekjentskap med DNA-undersøkelser som ofre eller som mulige gjerningsmenn. Her har vår politiske ledelse vært ute med ønsketall ved en rekke anledninger. Høsten 2009 hevdet Knut Storberget på Stortinget at RMI brukte én måned på sine analyser. I følge Odelstingsproposisjon 2009–2010 nr. 125 om Tilleggsbevillinger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2010 var saksbehandlingstiden 100 dager, og økende.

Opposisjonen på Stortinget etterlyste slik statistikk i møte med justisministeren senest 17. januar i år. Hvorfor vil FHI ikke offentliggjøre oversikt over tidsbruk og suksessrater?

Samarbeid mellom offentlige og private laboratorier har i land som Storbritannia og USA, vist seg å være det mest effektive. Private bidrar til å redusere ventetiden, og er teknologidrivende. Bedre og raskere analyser gir økt mulighet for oppklaring og bedre forebygging av kriminalitet. Flere fagmiljøer styrker rettssikkerheten gjennom mulighet for uavhengig second opinion. Da må det være lov å spørre seg hva myndighetene venter på?