Det store og viktige målet for aksjonen er å øke kunnskapen og informasjonen om barn som lever i en slik livssituasjon. Dermed kan en gjøre det lettere for hjelpeapparatet å få øye på disse barna, og lettere for barna å søke hjelp. Pengene som samles inn, skal brukes til konkrete, gode hjelpetiltak.
Som ved tidligere tv-aksjoner, vil også aksjonen i år kunne føre til viktige endringer i samfunnets syn på de gruppene som aksjonen retter seg mot. For eksempel er det ikke tvil om at aksjonen til inntekt for Rådet for psykisk helse og Mental Helse, bidro til å endre synet på mennesker med psykiske lidelser. Det er manges håp at årets tv-aksjon skal redusere stigmatiseringen av mennesker som rammes av rusmiddelavhengighetens konsekvenser, både for den som ruser seg og for deres nærmeste.
I så måte er det interessant hvordan mange gode hjelpetiltak for barn og andre pårørende som lever i familier med store belastninger, har funnet det faglig riktig å utvikle tilbudene parallelt til både barn av psykisk syke og barn som lever i familier med rusmiddelmisbruk. Flere slike tiltak vurderer også å utvide sine tilbud til barn og andre pårørende som lever i familier preget av alvorlige og langvarige somatiske lidelser. Det ble for eksempel et viktig tema under 10 års jubileumskonferansen for Pårørendesenteret i Stavanger nå nylig. Dette er en utvikling som både kan bidra til at hjelpetiltakene når flere, og til å redusere stigmatiseringen av de mest utsatte gruppene av barn og andre pårørende.
Barn som vokser opp med rusmisbrukende foreldre, får en oppvekst preget av mye uforutsigbarhet, mangelfull omsorg og mye ansvar. Dette er nettopp noen av de alvorlige konsekvensene av rusmiddelavhengigheten hos voksne omsorgspersoner. Men samtidig er selve stigmatiseringen et alvorlig problem, også for barna som lever i familier preget av rusmiddelmisbruk og avhengighet. Stigmatiseringen fører ikke bare til en marginalisering av den rusmiddelavhengige, men også til at barn og andre nære pårørende opplever den samme stigmatiseringen. Det er med å forklare hvorfor barn i så stor grad forsøker å skjule rusproblemet i egen familie, og hvorfor slike familier har en tendens til å lukke seg inne og dermed bli utilgjengelige for hjelpeapparatet.
Gjennom historien og helt inn i vår tid, har vi lykkes med å avstigmatisere og inkludere befolkningsgrupper som tidligere led av den stigmatisering og ekskludering som fulgte av deres sykdomslidelse, utviklingshemming eller atferd. Den store gruppen i befolkningen som fremdeles lider alvorlig under samfunnets moralske fordømmelse og stigmatisering, er nettopp de rusmiddelavhengige og deres nærmeste. I årets tv-aksjon vil vi, om vi ikke er nøye med våre valg av ord og beskrivelser, kunne øke denne stigmatiseringen og dermed legge stein til byrden også for barna vi ønsker å hjelpe.
For det første må vi snakke om hvordan barn rammes av voksnes avhengighet uten å samtidig demonisere de rusmiddelavhengige. Barn er ofre for konsekvensene av rusmiddelavhengigheten, og ikke for de menneskene som på ulykkelig vis er blitt rusmiddelavhengige.
Vi må altså ikke snakke om rusmiddelavhengige som overgripere, men som mennesker som på grunn av sin rusmiddelavhengighet har store vanskeligheter med å skape forutsigbarhet, omsorg og en god barndom for sine barn. I de tilfeller der mennesker som er rusmiddelavhengige utøver vold og andre overgrep, er det volden og overgrepene vi skal fordømme, og ikke rusmiddelavhengigheten.
For det andre må vi få fram den kunnskapen vi har om hvordan det også i familier med rusmiddelmisbruk og avhengighet, kan skapes bedre vilkår for barn og deres utvikling. Vi vet at dersom den rusmiddelavhengige og/eller andre voksne klarer å opprettholde de daglige rutinene med måltider, tid for lek og lekser og leggetider, vil det bidra til en bedre forutsigbarhet for barna. Videre vet vi at dersom det er andre ansvarlige voksne i familie, nabolag eller barnehage/skole, som barn kan utvikle trygge relasjoner til, vil det bedre barnas situasjon. Og ikke minst vet vi at fravær av vold og andre overgrep er av stor betydning for barns utvikling.
Istedenfor å omtale de som det går bra med, som «løvetannbarn» - det vil si barn som på nesten uforklarlig vis har klart seg mot alle odds - så bør vi formidle denne viktige kunnskapen om hva som kan bidra til en bedre oppvekst og utvikling, selv om familien er preget av voksnes rusmiddelmisbruk og avhengighet. Slik kunnskap trenger både den som ruser seg og andre voksne i familie, barnehage/skole og i samfunnet forøvrig. Barn ønsker ikke primært å bli tatt bort fra sine foreldre, selv om de ruser seg. Barn ønsker selvsagt at rusmisbruket skal opphøre, men dernest ønsker de at det skal være bedre å leve i familien, til tross for misbruket.
Men det aller viktigste: Vi må igjen og igjen understreke at barn ikke skal gjøres ansvarlige for den rusmiddelavhengiges problem, og heller ikke for deres kamp for å komme ut av avhengigheten. Barn skal hjelpes for sin egen del og ut fra sine egne behov. Og det samme skal andre pårørende, - og den rusmiddelavhengige selv.
Årets tv-aksjon er en unik anledning til å synliggjøre de barna i vårt samfunn og i noen utvalgte andre land, som rammes av konsekvensene av voksnes rusmiddelavhengighet. Det er også en unik anledning til å øke kunnskapen om hva rusmiddelavhengighet er og hvilke konsekvenser det fører til. Den konsekvensen vi alle kan bidra til å redusere ved årets aksjon, er konsekvensene av den stigmatisering vi i vårt samfunn påfører både den rusmiddelavhengige og deres nærmeste. Får vi det til, vil årets tv-aksjon også føre til et samfunn som det er lettere for barn av rusmiddelavhengige å leve i.
Bildetekst:
Store mørketall: Utdrag:
Vi må igjen og igjen understreke at barn ikke skal gjøres ansvarlige for den rusmiddelavhengiges problem, og heller ikke kampen for å komme ut av avhengigheten.
Utdrag:
Årets tv-aksjon er en unik anledning til å synliggjøre de barna i vårt samfunn som rammes av konsekvensene av voksnes rusmiddelavhengighet.
Kommentarer