Kommentar: Ledelsen i KrF har fått problem med troen, ser vi i avisene. Et lokallag i partiet har hatt besøk av en foredragsholder, som har karakterisert de politiske mordene på Utøya i juli i fjor som Guds straff for norsk Israel-politikk. Foredragsholderens sammenblanding av religion og politikk for å forklare norgeshistoriens verste massemord i fredstid har naturligvis opprørt alle noenlunde oppegående avislesere. Samfunnsforskerne kom imidlertid raskt på banen og beroliget oss med at de holdninger som her kom for en dag besittes av et lite mindretall i folkedypet og at det ikke er grunn til å frykte at gammeltestamentlige gudsforestillinger skal få krype inn i vår tids fornuftsstyrte politikk.
Religionen og troen – også overtroen – er en realitet i dagens politiske Norge.
Det er dessverre ikke overbevisende grunner til å slå seg til ro med samfunnsforskernes beroligelse. Det er nemlig neppe slik at samfunnets kommandoposter er bemannet utelukkende med rasjonelle og moderne menn og kvinner, mens bokstavtro kristelighet og/eller overtro i betydningen tro på overnaturlige krefter, hører til i landets sosiale og/eller geografiske periferi.
Den foredragsholderen som lokallaget i KrF hadde invitert til å kommentere Israel-politikken, og som kom til å forklare Utøya-drapene som en straffeekspedisjon fra Gud mot norsk utenrikspolitikk, var universitetsutdannet. Per Haakonsen er i følge hjemmesiden til Lundes forlag, hvor han har utgitt bøker om Israels historie, magister i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Han har arbeidet både i Forsvarsdepartementet, Landbruksdepartementet og i kommunal forvaltning. Han har således hatt stillinger hvor han har kunnet påvirket norsk politikk – inkludert altså utenrikspolitikken under sin tid i Forsvarsdepartementet – som premissleverandør. Han er åpenbart ikke noen einstøing som kolporterer outrerte meninger kokt i hop i ensomhet – eventuelt ute på bondelandet. Han er derimot en mann som har evne og vilje til å gjøre sin innflytelse gjeldende både i regjeringsapparatet og i opinionen. Og han blir åpenbart brukt som foredragsholder – for eksempel av KrF. Fremfor alt er han ikke noen ensom profet i eget land verken historisk eller i vår egen tid.
Teorier om den straffende Gud som gjør sin innflytelse gjeldende i politikken er gamle kjenninger i historien. Israel ble jo rutinemessig og dødelig straffet av Jahve i følge de kristnes egne skrifter. Vi er vant til å tenke på middelalderen som de mørke århundrer nettopp fordi paver og konger overgikk hverandre i å bruke frykten for den straffende Gud i sine renkespill om politisk og økonomisk makt og for å holde folket i sjakk og i fattigdom. Det var først etter at Guds potensial som straffende kraft mistet sin innflytelse over menneskets sinn at det var mulig for underklassen å rette ryggen og kaste av seg den institusjonaliserte urettferdigheten. Det var først etter at europeiske filosofer og naturvitere på 1800-tallet avslørte naturlovene og viste at alt har en naturlig forklaring, at det ble mulig og nødvendig å styre ved hjelp av den menneskelige fornuft og uten å frykte Gud og hans humørsvingninger. Heter det gjerne i historietimene.
Men denne historiefortellingen er ukorrekt. Det er derimot lange linjer i norsk historie som viser at religionen med dens politiske implikasjoner har hatt og har en sterkere betydning enn vi gjerne tror, og at religiøs tro og overtro har hatt og har stor betydning for norsk politikk til dags dato.
Troens forvaltere, prestene, har for det første regissert de store nasjonale øyeblikk i landets historie – da nasjonen ble til et fellesskap med den politiske funksjon at ulikheter og interessemotsetninger kunne bli feid under teppet. Det er betegnende at folkets selvstendighets-ed i 1814 ble avgitt i kirkene. Folkeavstemningen i august 1905 ble også avholdt i kirkene etter at presten hadde formanet velgerne om "betydningen av å stemme ja" til unionsoppløsningen. Kanskje kan det være med å forklare hvorfor bare 184 stemte nei til unionsoppløsningen.
For det andre var prestestyret her i landet massivt til langt ut på 1900-tallet. Det var forbudt å arbeide på søndager. Konfirmasjonen var obligatorisk helt fram til 1912, og unndragelse av konfirmasjon var gjenstand for straffeforfølgelse.
Først med opphevelsen av dissenterloven i 1845 fikk Norge religionsfrihet for kristne dissentere. Ikke før i 1964 ble bestemmelsen om full religionsfrihet i kongeriket tatt inn i Grunnloven. Det fikk på ingen måte den følge at ikke-kristelige religioner fikk innpass i riket. I 2003 utgjorde medlemmer i ikke-kristne trossamfunn i underkant av 2 prosent av befolkningen; faren for (snik-)islamisering synes ikke overhengende. Og når vi nå står foran en omfattende modernisering av Grunnloven i 2014, har kong Harald motsatt seg forslaget om å fjerne Grunnlovens krav om at kongen skal bekjenne seg til den lutherske religion; også i det 21. århundre skal Norge fortsatt definere seg som en kristelig stat: Fremdeles er det kristen formålsparagraf i skoleverket fra barnehage til videregående. Samtidig som utdanningsvesenet er under bestyrelse av SV-statsråder; det må vel vise kristendommens styrke.
Troens betydning på Stortinget kommer ikke bare til uttrykk ved det parti – KrF – som for tiden er sjenert over at vredens Gud bringes inn i den politiske debatt. Vi vet derimot at Israels venner er en sterk interesseorganisasjon på Stortinget, og i egne øyne er vennene Guds utvalgte Stortingsrepresentanter. Vi vet videre at det samlede norske politiske lederskapet var med på å heroisere Aril Edvardsen i et minneskrift våren 2009. Statsminister Stoltenberg skrev hyllest til predikanten. Utviklingsminister Erik Solheim uttalte under boklanseringen at Edvardsen "gjorde en stor innsats for fred" i Afrika. Det forhold at Edvardsen profilerte seg som mirakelpredikant, fikk ikke stå i veien for hans funksjon som personifisering av den stolte fredstradisjonen i norsk utenrikspolitikk.
Enkelte av oss fikk kanskje morgenkaffen i vrangstrupen da vi for noen år siden fikk vite at en norsk helseminister hadde meddelt det norske folk at han tror på helbredelse ved healing (i behandlingen av kolikk utført av Snåsamannen). I vårt kongehus er en av prinsessene blitt herostratisk berømt fordi hun etter eget utsagt har kontakt med engler.
Har det noen betydning hva berømte politikere og andre kjendiser tror på? Ja, vi vet at ungdommen lar seg blende av berømthetene, og vi vet hvordan høy og lav dras til Lorry av samme grunn.
Det er ikke lenger mulig å overse at religionen og troen – også overtroen – er en realitet i dagens politiske Norge. Derfor må troens makt tas inn i samfunnsanalysen, og ikke avskrives som merkverdigheter i samfunnets ytterkant uten betydning i de politiske beslutningskanaler. Men det forutsetter naturligvis at vi legger bort den kulturarrogante forutsetningen at det er de andre – det vil stort sett alltid si muslimene – som er ”politiske” og farlige, mens de kristelige, hjemlige, enten er urbane og tolerante moderne menn eller merkverdige særlinger. For sånn er det ikke.
Kong Harald har motsatt seg forslaget om å fjerne Grunnlovens krav om at kongen skal bekjenne seg til den lutherske religion.
Kommentarer