Nordbøs bok beskriver sider ved enkelte kristne miljø og hva han konkret har opplevd ved å stå fram som homofil. Hans mål synes å være å få i gang en dialog om hvordan homofile kan omtales og tiltales på en mindre krenkende måte enn han selv har opplevd.
Jeg kan vanskelig se at det er å mobbe bedehuskristne, slik Hanne Nabintu Herland hevder i sitt innlegg i Aftenbladet 30. april. I så fall må begrepet mobbing defineres på nytt. Jeg undres også over Herlands påstand om at det er lenge siden landet har vært utsatt for et så sofistikert angrep på vår tusenårige kulturarv. Her tillegger hun unge Nordbø langt større evner, innflytelse og makt enn jeg er i stand til å tenke meg er tilfellet.
Herland mener seg tydeligvis kompetent til å opptre som dommer mellom sannhet og løgn, når hun på bakgrunn av Jon Petter Nordbøs innlegg i Aftenbladet 24/4 hevder at en rekke påstander i boken er direkte feil. De som både har lest boka, Jon Petters innlegg og samtidig lyttet til Arnfinns øvrige intervjuer, ser vel mer at det her kommer frem ulike måter å beskrive hendelser som er omtalt i boka.
Et sitat fra Jon Petters innlegg viser disse ulike måter å beskrive på: «Bibelen seier at dei som lever i synd ikkje skal arva Himmelen. (Sjå mellom anna 1. Kor. 6, 9-11; 1. Joh. 3, 4-9.) Trur ein heile Guds Ord, seier det seg sjølv at det er betre at menneska døyr når ein har saka si i orden med Gud, enn at ein døyr i synda og går evig fortapt. Men det betyr ikkje at me ønskjer død eit einaste menneske som lever i synd!.»
Mange som leser denne setningen fra Jon Petter, ser at dette samsvarer med det Arnfinn beskriver i boka. Ja, det bekrefter for mange av oss kjernen i hvorfor kommunikasjonen blir så vanskelig i møte med en homofil som blir konfrontert med nettopp slike sitat. De to brødrene ser nok dette fra svært ulikt ståsted. Arnfinn har senest i St. Petri kirke kommentert dette med at familien ikke ønsker ham død, men vi ser samtidig hvordan sitatet fra broren peker på at det er bedre å dø mens en har saka si i orden med Gud osv. Jeg vil håpe at Herland i fremtiden er noe mer varsom med det som fremstår som en påstand om løgn.
Herland påpeker at en overveldende majoritet av befolkningen er og blir heterofile. Hva kan da være grunnen til at gruppen homofile oppleves så truende i enkelte miljø? Videre sier hun med voldsom styrke at heterofile aldri vil kunne vise annet enn overfladisk sympati for en livsførsel man oppfatter som langt fra egen orientering. Jeg er noe usikker på om heterofile generelt ser seg tjent med å ha Herland som sitt talerør - og langt mindre som sitt sannhetsvitne. Videre antar jeg at det er mulig å oppdrive mange heterofile som både evner og ønsker å vise homofile respekt som likeverdige mennesker. Jeg ville ikke bli overrasket om mange i den heterofile majoritet med letthet ville kunne vise homofile sympati når det faller naturlig.
Temakvelden i St. Petri kirke som Herland også viser til, hadde som mål å samtale om hvordan kristne miljø kan møte og omtale homofile. Tonen i den debatten viste en vilje og evne til en språkbruk som ligger milevis fra religionshistoriker Herlands vokabular. Med fare for å være ufin, så er det positive med Herlands innlegg at det kan brukes som et treffende eksempel på en språkbruk som temakvelden i St. Petri kirke hadde som målsetting å unngå. Herlands påstand om at bokutgivelsen fratar Nordbø enhver sympati, får stå for hennes egen regning. I møte med mennesker under og etter temakvelden, merker jeg snarere en tydelig uttalt sympati med, og omtanke for, både A. Nordbø og hans familie.
Mitt håp er at vi kan få en debatt rundt denne vanskelige tematikk som i mindre grad gjør bruk av store og sterke ord. Måtte vi i større grad åpne for spørsmål og undring over hvorfor majoriteten tillater seg å bidra til å hindre en minoritetsgruppes forsøk på å oppnå likeverd som mennesker.
Kommentarer