• Herman Kahan ble for én uke siden utnevnt til kommandør av St. Olavs orden for sin humanitære innsats, for sitt mangeårige arbeid for å fremme toleranse og forståelse på tvers av religioner og folkeslag.

    FOTO: Scanpix

Liv og levebrød:

«Du ble altså funnet i en likhaug»

Mandag for én uke siden ble Herman Kahan utnevnt til kommandør av St. Olavs orden. Dagsrevyen var til stede – pinlig til stede.

Fem siste fra Liv og levebrød-serien:

OVERRRUMPLENDE og uten finesse ble den 87 år gamle tidsvitnet spurt om sitt livs nullpunkt – da han lå halvdød i en likhaug. Dagsrevyens utsendte på Bristol Hotel i Oslo gikk på direkten fra Store festsal. Etter et par sportsspørsmål om «hvor stor dagen er» og hva det er som gjør «det så gjevt» å bli kommandør av St. Olavs orden, fulgte dette: «Du ble altså funnet i en likhaug i Hitlers fangeleir... kan du trekke oss litt tilbake i tid… kan du fortelle hva du husker av det du har opplevd?»

Han har i alle år ført samtaler i toleransens tegn, forsøkt å være en brobygger.

Kahan smilte og ristet umerkelig på hodet: «På hvor mange minutter?»

Reporteren som boltret seg i sin på stedet-reportasje, svarte: «Du skal få ett minutt til det».

Kahan: «Ett minutt til det. Den største opplevelsen efter krigen…»

EKSTERN LENKE: Se innslaget her

Så ble Kahan stille og ristet på hodet. Et nytt spørsmål, og Kahan maktet å snakke videre. Omkring satt hans nærmeste familie og gjester som feiret ham, og sendingen gikk direkte inn i de tusen hjem.

HERMAN KAHAN fikk St. Olav for sin humanitære innsats, for sitt mangeårige arbeid for å fremme toleranse og forståelse på tvers av religioner og folkeslag. Kahans sindighet og verdighet reddet Dagsrevyens innslag. Kahan hadde en kveld fylt av lykke, han var blitt æret av det land han kom til som kvoteflyktning i 1947. Han har raushet til å løse de fleste situasjoner.

I HØST SKREV JEG i denne spalten om 70-årsmarkeringen av deportasjonen av jødene fra Norge, som startet høsten 1942. Deportasjonene gikk i bølger, og denne helgen var det nøyaktig 70 år siden den siste store deportasjonen fra Norge. Den 24. februar 1943 ble 159 jøder deportert med skipet «Gotenland».

Les også

Menighetsforstander A.I. Jacobson undersøker funn i Falstadskogen utenfor Levanger 20. august 1945, under leting etter levningene av tre av jødene som ble skutt i oktober 1942.

Mørke måneder

Det startet i Trondheim for ganske nøyaktig 70 år siden. Månedene som fulgte ble et dystert kapittel i norsk okkupasjonshistorie – deportasjonen av de norske jødene.

Om bord i denne siste store transporten var det jødene fra Trondheim, samt mange fra Kristiansund, Narvik, Bergen og Stavanger. Felles for dem alle på «Gotenland» var at de ikke i tide var transportert til Oslo og skipstransporten med «Donau» i november 1942. De fikk noen måneder lenger å leve, men i Auschwitz ventet den samme skjebne, umiddelbart til gasskamrene for kvinner og barn, menn i hardt arbeid.

HERMAN KAHAN hadde en annen reiserute til Auschwitz. Men før vi kommer dit – hvem er han?

Han ble født inn i en ortodoks familie i 1926. Han fikk hårklipp for første gang da han var tre år gammel, men hans pajes, de lange ørekrøllene, ble ikke klippet. På barneskolen begynte lesingen som skulle føre fram til chumash, de fem Mosebøkene.

Kahan kommer fra samme sted som nobelprisvinneren Elie Wiesel, fra Sighet i Transylvania i Nord-Romania. Hjembyen lå i distriktet Marmaros, som ble okkupert av Ungarn i begynnelsen av 2. verdenskrig. Det var om lag 70.000 jøder i Marmaros før krigen. I Sighet bodde det 30.000 mennesker, 15.000 var jøder. Da freden kom i 1945, var om lag to hundre av disse 15.000 i live.

FAMILIEN KAHAN forsto de mange varsler om jødenes skjebne. Sammen med tre søsken skaffet Herman seg «ariske papirer» i Budapest. Men så kom det melding fra faren i Sighet: Jødene ble samlet i ghetto. Situasjonen var krevende, faren ba et av de store barna om å komme. Herman reiste hjem. Med «riktige papirer» lyktes han å bringe mat inn i ghettoen – poteter og endog gåsefett!

Han føler han har ytt noe dersom han får en antisemitt til å endre seg.

Det endte likevel med transport fra hjembyen, i kuvogn i retning Polen. Familien ble deportert til Auschwitz i 1944. Der mistet Herman sin mor og lillesøster. Faren og Herman ble transportert videre og satt i hardt arbeid i Wolfsberg, Mauthausen og Ebensee. Der ble Herman Kahan i 1945 reddet av amerikanske tropper som bokstavelig talt hentet ham ut av en likhaug. Han sier selv han fikk livet tilbake for annen gang.

KAHAN VAR UNG og kom til hektene takket være blodoverføring og intravenøs næring, og sårene hans ble renset og stelt av amerikanerne. Med faren gikk det motsatt. Herman Kahan forteller i boken «Ilden og lyset» at faren nok hadde klart seg gjennom det harde arbeidet og hardhendt fangeliv for å «bidra til å berge meg gjennom redslene». Faren døde ti dager etter frigjøringen.

HERMAN KAHAN livberget seg noen år ved å strikke med strikkemaskiner, reiste fra Ungarn til Paris, hadde USA som mål. Men skjebnen ville det annerledes. Hans eldre søster hadde flyttet til Norge, og Herman ville bare reise innom for å ta farvel før USA. Han ble værende, fikk ettersendt strikkemaskinene og var i gang. Senere utvidet han forretningsvirksomheten til andre områder, og han driver sitt firma den dag i dag.

Kahan er også utdannet til rabbiner. Han har vært forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo, gjort en stor innsats for Jødisk Museum i Oslo. Han har sittet i Holocaustsenterets venneforenings styre siden starten.

Og – han har i alle år ført samtaler i toleransens tegn, forsøkt å være en brobygger.

HERMAN KAHAN sa sist mandag at han aldri hadde forestilt seg noen utmerkelse for det han har gjort eller gjør. Men han føler han har ytt noe dersom han får en antisemitt til å endre seg.

HA MEG TILGITT fordi det tok deg, leseren, mer enn et minutt å lese dette. Stor blomst til Herman Kahan!

Les også