En ny dato i det kollektive minnet

Kommentar: Fram til i fjor sommer var det fire datoer som utgjorde "knaggene" i vår kollektive hukommelse. Det var 9. april, 8. mai, 17. mai og 7. juni. På halvårsdagen for terrorhandlingene i på Utøya og i Oslo kan det være tid for å reflektere over om også 22. juli skal føyes til på denne nasjonale minnekalenderen. Datoen er allerede etablert som et referansepunkt i debatter, kronikker og kommentarartikler. I det foregående halvåret har vi kunne møte på begreper som "22. juli-generasjonen", "22. juli-syndromet" og faktisk også formuleringen "aldri mer 22. juli!". Det siste henspiller på den mangelfulle, norske beredskapen og forsvarsevnen ved den tyske okkupasjonen våren 1940, derav uttrykket "aldri mer 9. april!".

Opplevelsen av samhold dempet følelsen av skam og skyld.

I de aller fleste lokale, regionale og nasjonale grupper skaper enkelthendelser fellesmarkører for historie og identitet. Mange av disse begivenhetene knyttes til spesielle dager på kalenderen. For amerikanere har 11. september de siste ti årene vært den mest følelsesladde datoen i året, mens 9. november gir tyskere assosiasjoner om Berlinmurens fall og avslutningen på den mer enn førti år lange splittelsen i to tyske stater.

De etablerte norske "minnedatoene" knyttes alle til kampen for norsk selvstendighet – eller til anslag mot denne, slik som 9. april. Når flaggene heises de tre øvrige datoene, er det positive hendelser for landet som markeres. Frigjøringsdagen 8. mai 1945 avsluttet fem års okkupasjon og tilsidesetting av demokratiet, Grunnloven av 17. mai 1814 ga landet egen konstitusjon og et stykke på vei indre selvstyre, og unionsoppløsningen 7. juni 1905 gjorde slutt på fellesskapet med Sverige.

Den sistnevnte datoen kan for øvrig også minne om hendelser som langt fra er like ærerike i nasjonens historie. Den 7. juni 1895 måtte Norge gjøre et tilbaketog i den pågående konsulatstriden med unionspartner Sverige, og samme dag i 1940 forlot kongen og regjeringen landet etter nesten tre måneders kamp mot den tyske okkupasjonsmakten. Denne datoen huskes likevel også med glede blant dem som er gamle nok til å ha opplevd andre verdenskrig: Kongens retur fra Storbritannia etter frigjøringen fant sted nøyaktig fem år etter at han hadde forlatt landet, 7. juni 1945.

22. juli er allerede er blitt en dato som betyr mye for mange nordmenn, ikke bare de som direkte ble berørt av terrorhandlingene. Interessen for terrorangrepene på Utøya og i regjeringskvartalet synes i alle fall nærmest umettelig. Et halvt år etter har de største avisene fortsatt "terror-redaksjoner" som så å si daglig produserer nye presseoppslag om hendelsene eller den kommende straffesaken, og norske forlag meldte nylig at 25 bøker om 22. juli enten er utgitt eller under utgivelse. De fleste av de ni som kom ut i fjor, hadde et uventet høyt oppsving i salget like før jul.

Ved nyttår fikk vi nye påminnelser om hendelsene i fjor sommer. I sine nyttårstaler pekte både kongen og statsministeren på at terroren i all sin grusomhet ble brukt til noe positivt. Den løftet fram noe varmt og verdig i landet vårt, sa Jens Stoltenberg, for i møte med det verste i livet tok folk frem det beste i seg. Kong Harald tok utgangspunkt i Erik Byes linjer "mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre" og minnet om den styrken som viste seg da vi trengte den mest.

I halvåret som er gått etter ugjerningene på Utøya og i regjeringskvartalet, har vidt ulike temaer som den norske terrorberedskapen, politiets ressurser og handlemåter, høyreekstreme miljøer, ytringsfrihet, anonymitet i nettdebatter, strafferettslige sanksjoner mot ugjerningsmannen og bruk av tvungent psykisk helsevern blitt diskutert.

Dersom vi skuer framover i tid, er det neppe disse temaene som vil bli assosiert med 22. juli. Hvordan vil denne dagen minnes om to, ti eller førti år? Er det først og fremst bilder av blomsterhav og opptog av mennesker med fakler og roser som vil sitte på netthinnen vår, eller er det kanskje opplevelsen av lederskap og ungdommelig mobilisering som vil stå igjen?

Dette vet vi ikke ennå, for vi lever i samtid. På tilsvarende måte som framtidsutsikter forandrer seg, endrer våre oppfatninger av fortiden seg. Det skjer fordi erindringer blir korrigert og supplert. Minneforskning viser at vi har lettest for å huske våre seire og glemme våre nederlag. Vi ærer våre helter, men minnes i beste fall våre ofre, mens noen glemmes. Nederlag vekker følelser som sorg og skam for enkelte, for familier, i lokalsamfunn og for nasjoner, og møtes ofte med stillhet. Den kjente minneforsker og professor i historie ved Yale University, Jay Winther, hevder at stillhet er broen mellom å huske og å glemme. For at ikke hendelser skal fortrenges og gli inn i den kollektive glemsel, er det viktig å ha et aktivt og reflektert forhold til hva vi vil minnes.

I de uvirkelige dagene i slutten av juli i fjor hadde mange nordmenn, kanskje de fleste av oss, paradoksalt nok også gode opplevelser midt i sjokket og sinnet. Rosetogene ble symboler på at vi sluttet opp om våre kollektive grunnverdier, og opplevelsen av samhold dempet følelsen av skam og skyld.

Sorgen som de berørte sitter igjen med, kan verken blomsterhav eller folkelig mobilisering kurere eller fjerne. Det er ikke sikkert at 22. juli vil gi oss nordmenn entydige, felles assosiasjoner i den ene eller andre retningen. Datoen vil likevel komme til å supplere rekken av nasjonale merkedatoer. I likhet med 9. april, 8. mai, 17. mai og 7. juni, vil 22. juli bli en del av den nasjonale, kollektive erindringen av vår forståelse av Norge.