Norge er ikke så fritt som man vil ha det til. Minoritetsgrupper som ikke godtar den politisk korrekte majoritetsoppfatningen, utsettes i dag for nådeløse represalier som minner mistenkelig om frihetsinnskrenkende forhold i totalitære samfunn. Med hardslående fordømmelse av annerledestenkende søker man å kontrollere menings- og ytringsfriheten.
Å mobbe bedehuskristne ser ut til å være den nye sporten her til lands. Nå sist gjennom Arnfinn Nordbøs velregisserte pr-stunt i forbindelse med utgivelsen av boken «Betre død enn homofil? Å vere kristen og homo». Nordbø forteller følelsesladet hvor såret han er over foreldre, bedehus og Misjonssambandet. Smilende etterlyser han en mer ydmyk og medmenneskelig måte å snakke om hverandre på, nå sist i St. Petri kirke i Stavanger 25. april.
Parallelt legger han selv opp til et av norgeshistoriens mest skruppelløse svertingskampanjer av foreldre i full offentlighet. Det er lenge siden landet har vært utsatt for et så sofistikert angrep på Norges tusenårige kulturarv. Å demonisere bedehustradisjonen slik Nordbø gjør, er dessuten historieløst. Professor Francis Seiersted sier at livsfilosofien til Hans Nielsen Hauge er en forutsetning for det moderne Norge. Det er et historisk faktum at den tidlig protestantiske etikken paret med industrialiseringen åpnet for fremveksten av markedskapitalismen og et sterkt Europa. Selvsagt har mye vært galt med maktsyke kristne i historien, men det samme gjelder ateister i det tyvende århundre.
Å stå frem som homofil, bør være et greit valg i Norge, et av verdens mest homoliberale land. Et samstemt media hyller enhver som er skeiv, og den nye ekteskapsloven legitimerer samkjønnet samlivsform. De fleste av oss har homofile eller lesbiske venner vi verdsetter på dypeste plan. Det som derimot ikke er ærverdig, er å offentlig gå ut og gjøre alt i ens makt for å smadre foreldres rykte og kynisk utnytte private opprørende hendelser for å oppnå mediedekning og kortsiktig popularitet.
I Tabloid på TV2 23. april, der både Nordbø og jeg deltok, inntok han raskt den klassiske offerrollen og presterte spekulativt å latterliggjøre sin egen mor i åpningskommentaren. Slik behandler han med letthet kvinnen uten hvis omsorg Nordbø ikke engang hadde hatt et liv å dele med sine homofile venner. Den sorg hans foreldre har påført ham, gjengjelder Nordbø nå tusengangen offentlig med det onde, noe som fratar ham nær enhver sympati. Ved utgivelsen av boken er hevnens time kommet.
Selv har jeg aldri satt mine ben i et klassisk bedehus og representerer således på ingen måte miljøet. Men å beskue hvorledes Nordbø kynisk hakker sine foreldres rykte nærmest i fillebiter på en til de grader injurierende måte, har vært en sjelden oppvisning i mangel på integritet.
Det er selvsagt mulig å stå frem som homofil uten at man av den grunn trenger å hetse sine egne. Foreldrene til Nordbøs holdning har vært å unnlate å gå ut offentlig mot sin egen sønn. Det sier nok om deres moralske ståsted.
Broren Jon Petter Nordbøs leserinnlegg i Stavanger Aftenblad 24. april viser i tillegg at en rekke påstander i boken er direkte feil. At biskoper som Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland går ut i knefall med støtteerklæringer overfor Nordbøs skandaløst uforsonlige korstog, får meg til å lure hva slags kompetansekrav som ligger til grunn for valg av biskoper i den norske kirke. Er strategien til enhver tid å være enig med siste politisk korrekte taler? I så fall, hvilken fortredelig feighet.
At så få kritiske røster melder seg i møtet med Nordbøs ensidige fortelling, er for øvrig typisk for norsk offentlighet. Man angriper i flokk og fordømmer den ene part, lenge før begge sider av saken er belyst. Å kritisere homofile er tabubelagt.
Dessuten, en overveldende majoritet av befolkningen er og blir heterofile, og vil aldri kunne vise annet enn overfladisk sympati for en livsførsel man oppfatter som langt fra egen orientering. Dette bør homofile snart forstå.
Hva motiverer Nordbø i hans manipulative angrep på mange kristnes syn på homofili som et avvik? Tror han at minoritetsgruppene vil endre syn bare de tyranniseres lenge nok av den velorganiserte homo-lobbyen, hvis landsorganisasjon dessuten ikke har flere enn knappe 2000 medlemmer? Bedehus-Norge, som er en liten del av en verdensomspennende og sterkt voksende religion med over 2,3 milliarder tilhengere, har sin fulle rett til å mene hva de vil om homofili.
På samme måte har Nordbø rett til å finne seg til rette i sin subgruppe der homofili oppleves som normalitet. Poenget er at både bedehus og homofile miljøer har livets rett i et demokrati. Takhøyden bør være såpass at forskjellighet aksepteres, hvis ikke strupes enhver individualitet.
Kravet om toleranse bør ikke bli et hersketeknisk moteord som brukes for å tvinge motstandere i kne. Toleranse betyr slett ikke at den ene part automatisk må bøye seg for den andre. Alle må ikke tenke likt om alt.
Kommentarer