Fri og bevare oss fra rogalendingene!

Kommentar: At Stavanger Aftenblads Sven Egil Omdal mobber oss sørlendinger i tidlig sendetid på NRK, og at hans bysbarn Per Inge Torkelsen gjør det samme i Sørlandssendinga, det kan vi for så vidt leve med. Men at det er landets styggeste dialekt som mobber landets nest styggeste, det er vanskeligere å fordøye. Sven Egil Omdal gjør seg desidert best på trykk.

Hvordan stille sin velstand til skue for alt folket?

 

Når det er sagt må jeg få komplimentere Omdal med mange treffende karakteristikker og observasjoner. Bare så synd at han ikke kjenner den lokale dialekten på kyststripa mellom Søgne og et stykke vestover så godt at han virkelig slår til med sin brennmanet-metafor. For hva er vel en riksmålsnormert, snirklete ”brennmanet” i forhold til den slibrig-saftige lokale varianten, ”manneid”, som er atskillig giftigere enn noen sørlending, og trolig det eneste vesen som kan holde rogalendingen vekk fra sørlandske badestrender i varme sommeruker. La oss håpe de blir ekstra tallrike i år.

Ellers får Omdals jammer over sindige, lavmælte og ettertenksomme sørlendinger meg til ta fram igjen en artikkel i Fædrelandsvennen begått av undertegnede for mer enn tyve år siden da rogalandsinvasjonen av Sørlandet var i sin første, brutale fase. Etter en forsiktig innledning om ”ferietid i vårt ny-kapitalistiske paradis”, kommer følgende:

Det dreier seg altså om disse rogalendingene. Disse nyrike oljefolka fra nabofylket i vest. Disse kavete og masete menneskene med en dialekt som ikke er stort bedre enn vår egen. Disse gudfryktige mammons tjenere som har jobbet og slitt i sitt ansikts sved i århundrer uten å få annen lønn enn jevn velstand og bussturer med Haga-reiser og Sola-ruten via Utsikten i Kvinesdal til Hirtshals i Danmark.

Nå er det slutt på den tiden og på det som var av beskjedenhet og nøysomhet i vest. Etter at olja kom, og selv enslige damer med ledig kvistrom kunne tjene milliarder i måneden ved utleie til oljefolket – etter at Vårherre endelig belønnet den jevne sliter med mammons velsignelse, da kom hovmodigheten som en slange inn i rogalendingens sjel.

Hvordan stille sin velstand til skue for alt folket? Det ble det store spørsmålet for rogalendingen etter at han hadde smykket huset sitt med svartglinsende hollandske takstein, franske vinduskarnapper, et par svømmebassenger i hagene og dobbeltgarasjer med matchende mercebentzer, BMW`er, geländerwagener og Volvoer i 740-klassen.

For naboen hadde jo det samme.

Dermed var det gjort. Dermed kastet rogalendingen sin øyne på sørlandskysten. For eget sommersted på Sørlandet smaker fremdeles av fugl, selv i distingverte Bærums-kretser, og – ikke minst, i eleverte, formiddagskaffedrikkende kretser på Cafe Alexander ved Breiavatnet (finnes den ennå?) der eksklusiviteten er proporsjonal med stavangerske fruers bruk av pronomenet ”je” i første person entall.

Med rogalendingenes inntogsmarsj startet den antikulturelle epoken i det sørlandske sommerliv. Før det hadde vi hatt den postkulturelle epoken da kristiansandere og vanlige arbeidsfolk skaffet seg hytte i paradiset. Den virkelig kulturelle gullalderen i det sørlandske ferieliv kan tidfestes til femti- og seksti-tallet da direktører, professorer og kunstnere fra Oslo vest fikk seg et krypinn mellom holmer og skjær og gjorde minst mulig av seg der de gled lydløst forbi svabergene i sine sørlandsbygde robåter.

Den antikulturelle epoken i sørlandsk sommerliv rammer ikke bare holmer og skjær. Den er kanskje mest synlig på den begredelige sørlandske hovedvei, E-39, mellom Mandal og Flekkefjord, der megastressede rogalendinger hver eneste helg fra mars til oktober suser av sted i sine SUVer påkoplet båthengere som kunne trengt en seksfelts motorvei for ikke å skremme livet av sørlendinger på helgetur i vestfylket. Foran, bak og ikke minst på sidene myldrer disse monstrene med den eksklusive R’en i bilsskiltet. Og alle kjører som de skal rekke det siste helikopteret på Forus.

Men veien er som kjent fri for alle, så det får man pent finne seg i. Den gang veien gikk om Kvinesdal måtte man også pent finne seg i å bli most til kjøttfarse i middagskøen på Utsikten Motell av skrubbsultne kjernefamilier fra Bryne.

Også sjøen er fri for alle. Derfor må man fortsatt finne seg i å få styrtsjøer som rene Niagarafosser over sin lille 17 fots Rana når rogalandske cabincruisere høye som skyskrapere passerer på vei østover mot mer eksklusive sommerhavner for finansielt vellykkede skapninger i områdene rundt Gamle Hellesund, Risør og Tjømelandet.

Men må man også finne seg i at selve sørlandskysten, holmer, skjær, svaberg og lune viker langsomt, men sikkert forvandles etter hvert som invasjonen vestfra fortsetter?

Det er det som skjer. Det første en rogalending gjør når han har kjøpt seg hytte eller tomt på Sørlandet er å kontakte nærmeste byggmester eller maskinentrepenør. Det neste året er den tidligere idyllen et eneste stort anleggsområde med gravemaskiner, lektere og sementblandere som raskt, effektivt og uten den store sansen for trær, svaberg og strandnelliker forvandler herligheten til et moderne, funksjonelt og ikke minst, spektakulært, tilholdssted for moderne, effektive og travle parvenyer fra vest.

Noen korte sommeruker sitter så den oljeglinsende parvenyen i stresslessen på sin impregnerte terrasse og lar blikket sveipe over stranda med tilkjørte sandmasser og brygga med sin 300 hestekrefters, 50 fots cabincruiser som ligger og klukker ved den nye brygga av sørlandske eikeplanker. Av og til vender han blikket irritert mot nabobukta der Bærums-professoren tusler med trollgarnet i robåten. Flere ganger har han forsøkt å få særlingen i tale for å få sprengt bort fjellknausen mellom dem. Uten særlig hell.

Behøver jeg si mer? Kanskje ikke annet enn at Sven Egil Omdals store, fonetiske problemer med sørlandsdialekten og dens iboende ubestemmelighet kanskje har noe å gjøre med så eksistensielle størrelser som meningen med livet, døden og kjærligheten. Og, må jeg tilføye, at den moderne, kontinentale slow city-bevegelsen ennå ikke har nådd fram til Stavanger.