Nordbøs angrep på meningsfriheten ved spekulative anklagende medieutspill har åpenbart til hensikt å nekte den konservative kristne minoriteten deres demokratiske rett til å hevde at homofili er et avvik.
Poenget er at det bør gå an å stå frem som homofil i et av verdens mest homoliberale land, uten å ty til hets av foreldre og bedehusmiljø. I et demokrati bør takhøyden være stor nok til at meningsforskjeller godtas. Morgenbladets Frank Rossavik påpeker at homofile snart må slutte å ikle seg den sutrende følelsesladede offerrollen. I dag er homofile omfavnet av nesten alle, mens respekten for de verdikonservative står svakt.
Biskop Tor B. Jørgensen etterlyser 6.5. den myke forståelsesfulle linjen som er så politisk korrekt å hylle nå til dags. Men er respektfull samtale alltid myk? Innebærer toleranse at man automatisk bøyer seg for den andre part? Å komme med åpen kritikk viser nettopp at man respekterer homofile som likeverdige mennesker på samme måte som heterofile. Likeverdige går jo nettopp i kraftig debatt med gjensidig respekt for hverandres ulike ståsted.
Jørgensen brenner åpenbart for den statspålagte inkluderingsideologien som innebærer at det kristne budskapet reduseres til en sekulær-humanistisk folkekult heller enn å representere tydelig kristendom. Man skal fremstå varsomt selvkritisk og helst være utydelig når det gjelder klassisk kristen forståelse, mens statens ledere fritt får omdefinere hva som bør være kirkens dogmatiske ståsted i sak etter sak. Stadig påpekes overtramp som har vært gjort i kirkehistorien. Det er dog bred enighet blant forskere om at ingen tidsepoke har bidratt til så mange folkemord og menneskeverdsbrudd som det sekulære og ateistiske tyvende århundre.
Arne Sigurd Mossiges innlegg 7.5. viser at han ikke tok seg tid til å lese min artikkel nøye. Jeg har aldri påstått at homofile ikke fortjener respekt som likeverdige mennesker. Å tillegge andre perspektiver de ikke har, er dog en velkjent hersketeknikk. Jeg har flere homofile i nær omgangskrets som for øvrig støtter kritikken mot Nordbø. Den retter seg mot hans fremgangsmåte, som jeg fortsatt mener er moralsk forkastelig. Vi lever altså i et land som er blitt så trangsynt at det fremstilles som problematisk at broren Jon Petter Nordbø henviser til hva en bibelsk tekst har å si om såkalt synd. Bibelen er verdens mest leste bok med svimlende årlige opplag. Broren siterer ikke sine egne ord, men et to tusen år gammelt hellig skrift for verdens 2.3 milliarder kristne. Hva er Mossiges mål? Å endre bokens urgamle tekst? Bedehuskristne Jon Petter Nordbø har en soleklar rett til å sitere Bibelen nøyaktig når han måtte finne det for godt, uten å bli latterliggjort av den grunn.
Vi kan ikke ha en situasjon der enhver som fremmer kritiske bemerkninger mot homofile, straks blir stemplet som homofob. På samme måte har mange blitt møtt med rasismeanklager straks man fremmer legitim kritikk mot etniske minoriteter. Uansett hudfarge, kjønn eller seksuelle preferanser må det da gå an å fremme krass uenighet uten at LLH straks skal på banen og rope intoleranse. Det er kjedelig forutsigbart. Etter å ha sett ordbruken rundt utdelingen av Fritt Ord prisen til Nina Karin Monsen, kan det jammen se ut som en del homofile er blitt dagens mørkemenn.
Kommentarer