NEDBEMANNING: Jeg lastet ned tilbudet om frivillig avgang fra Aftenbladet i forrige uke. Jeg er overrasket over denne handlingen, for da jeg og de resterende 400 ansatte i Aftenbladet fikk høre i februar at bedriften ville kutte ned ytterligere 50 stillinger til våren, var min umiddelbare reaksjon sinne, frustrasjon og fortvilelse.
Aftenbladet gjennomførte allerede en nedbemanning ved hjelp av gullkantede sluttpakker i desember, et tilbud som vel 50 ansatte benyttet seg av. Denne nedbemanningen kostet Aftenbladet 40-50 millioner kroner, noe som i sin helhet blir belastet 2008-regnskapet. Nå vil mediehuset spare ytterligere 50 millioner kroner. Før kuttene satte inn, hadde konsernet Stavanger Aftenblad ASA 450 ansatte. Trolig vil arbeidsstokken være nede i rundt 350 i løpet av året.
269 ansatte har fått tilbud om å slutte i Aftenbladet, og undertegnede er en av dem. Denne gangen er sluttpakkene mer firkantede. Vi er tilbudt sluttpakke, studie-sluttpakke og avtalefestet pensjon (AFP). En forutsetning for studie-sluttpakken er at man sier opp jobben framfor å gå i studiepermisjon. Men studiepakken er raus: 40 prosent av lønningen i fire år. Det er likevel ikke en enkel beslutning å blåse vekk flere år investert i Rogalands største mediehus.
HVA SKAL JEG nå gjøre? Jeg kjente at jeg var lei av å ta flere beslutninger. Jeg har det bra i Aftenbladet, trives med mitt liv i Stavanger, men mest av alt, mest av alt, visste jeg ikke hva annet jeg kunne gjøre. Hvem er jeg, hvis jeg ikke er journalist? Selv om jeg aldri kan tale på vegne av alle mine kolleger, tror jeg ikke at veldig mange hoppet og spratt i glede over nyheten om en ny runde med sluttpakker. Spesielt siden det ble gjort tindrende klart at dersom ikke mange nok går av frivillig, kan det komme på tale med oppsigelser.
Mari Rege, landets yngste professor i økonomi, har forsket på hva som skjer med mennesker som mister jobben. Resultatene er nedslående. Å miste arbeidet øker sannsynligheten for sykdom, framtidig arbeidsledighet, redusert framtidig lønn, uførhet, skilsmisse og at barna får dårligere karakterer på skolen. I tillegg kan arbeidsledighet ha effekt på dødeligheten.
Det er fryktelig å føle at det ikke lenger er behov for deg på en arbeidsplass, at bedriften godt kan kvitte seg med deg, at ditt arbeidslass kan kastes over bord for at skipet ikke skal synke. Det er derfor sluttpakkeordningen kan virke som en filantropisk måte å lindre smerten på. Ordningen forsøker å ivareta de ansattes innsats i mange år og samtidig gi dem en mestringsfølelse over den uheldige situasjonen. Vi kan innbille oss at vi velger å gå og at vi ikke bli sparket ut. Samtidig legger det et enormt psykisk press på de ansatte. Vi vil ta det riktige valget: Skal vi bli eller skal vi gå?
VERDIEN AV Å BESTEMME over mitt eget liv framfor å bli et offer for andres beslutninger, har vært grunnlaget for avgjørelsen jeg kommer til å ta når fristen for å søke om sluttpakke går ut mandag 27.april.
Det har vært søvnløse netter for de 269 ansatte i Aftenbladet som fikk tilbud om sluttpakke. Noen bestemte seg allerede i februar. Andre venter til fristen går ut.
Jeg har revurdert mitt liv i løpet av en knapp måned, og har bestemt meg for hva jeg håper å gjøre de neste årene. Bare tiden vil vise om mitt valg er klokt. Noen vil velge å handle etter det britiske slagordet, «Keep calm and carry on», som ble brukt under annen verdenskrig for å holde motet oppe blant britene. Ikke gjør noe du ikke tenkte å gjøre for tre måneder siden, rådet en kollega.
Det er ingen fasit for hvilke valg som er riktige. De ansatte har blitt tatt på sengen av Aftenbladets økonomiske situasjon. Mange har slått seg ned i denne bedriften, og ikke sett etter nye jobber, men i løpet av en måned skal man ta sluttpakke, og så gjelder det å finne seg ny jobb før pengene brukes opp. Arbeidsmarkedet for medieansatte er dårlig, og Aftenbladet er ikke det eneste avishuset som kutter ned i antall ansatte.
DET ER ET TØFT VALG. Mange har billån, huslån, studielån, barn og annen familie de forsørger - og regninger som stadig kommer. Jobbmarkedet er heller ikke bra for journalister for tiden. Men jeg tror det største hinderet er frykten. Frykten for en framtid man ikke kjenner veid opp mot en nåtid man kjenner altfor godt.
Jeg er utlending, har ingen familie i Norge og er singel. Det eneste jeg eier, er en sykkel jeg betalte 800 kroner for, litt klær, ok mye klær da, og min kjære skjeløyde skogskatt Daphne. Jeg burde ha kjøpt meg leilighet nå, sier finansrådgiveren Aftenbladet har hyret inn for å hjelpe meg med privatøkonomien.
Jeg eier ikke mye, men jeg kjenner at det er mye lettere for meg å manøvere meg rundt nå som alt er usikkert. Jeg har en bra bachelorutdanning i journalistikk, men kanskje er tiden inne for å utdanne meg i noe annet. Kanskje? Kanskje ikke? Jeg ser for første gang mulighetene og ikke bare ulempene. Jeg håper at de som blir sagt opp eller er redde for å miste jobben i finanskrisens stormer, tør å se frykten i hvitøyet, tør å tre ut over kanten og ut i det uvisse. Men alt med måte da. Ikke begå karriereselvmord dersom du ikke har noen kort å spille med. Lykke til!
isioma.daniel@aftenbladet.no
Kommentarer