Hun kommenterer historien til Arnfinn Nordbø slik denne er presentert i boka Betre død enn homofil, og i media i forbindelse med lanseringen av boka. Jeg har ikke fulgt lanseringen på nært hold, men jeg har lest boka.
Dette er ikke en mobbebok mot bedehuset. Heller ikke en demoniseringsbok. Den er tvert om en kjærlighetserklæring. En fortvilet sådan. Nordbø har opplevd det mange homofile har opplevd - at det å stå fram som homofil, gjør deres plass og delaktighet i et miljø de er glad i, føler seg som en del av, og svært gjerne ønsker å fortsette i, svært vanskelig. At slike erfaringer innebærer smertefulle personlige prosesser, vet alle som har vært i nærheten av dem. At disse prosessene oppleves forskjellig avhengig av hvilket ståsted en har når det gjelder aksept/ikke-aksept av homofilt samliv, er ikke overraskende. Brorens reaksjon på måten denne opplevelsen er beskrevet på i boka, viser hvor sterke, sammensatte og vanskelige disse prosessene kan være.
Sett fra deres side som ønsker aksept av homofilt samliv, er det tragisk at dette enkeltspørsmålet blir avgjørende for det grunnleggende, kristne fellesskapet som er så viktig i bedehustradisjonen. Det vanskelige er at synet på homofilt samliv blir viktigere enn alle andre spørsmål i den kristne tro. Den avgjørende betydning homofilispørsmålet blir tillagt, skaper fortvilelse mange steder. Min erfaring er at mange som skulle ønske større romslighet i homofilispørsmålet, ikke tør å si sin mening av frykt for å miste troverdighet og tillit og dermed sin plass i dette viktige fellesskapet. Dette blir desto vanskeligere for dem som selv opplever seg som homofile. Mange tier og lider. Å påpeke disse forhold er ikke demonisering og mobbing. For mange vil en slik påstand være å snu det hele på hode.
At Herland finner det nødvendig å kommentere undertegnede slik hun gjør, må jeg ta til etterretning. Jeg har lest Nordbøs bok og kommentert den i en kronikk i Klassekampen. Der prøvde jeg å tale for et åpent rom for en ærlig og respektfull samtale om homofiles situasjon i kirken. For mitt vedkommende har aksept av homofilt samliv kommet gjennom møter med enkeltskjebner som ikke har våget å stå fram som homofile. Deres liv i fortielse og fornedrelse, fikk meg til å lese Bibelens omtale av samkjønnet seksualitet i et nytt lys. At dette skulle ha noe med et ønske om å være politisk korrekt, kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg håper jeg ville hatt mot til å stå fram med mitt syn, uansett om det hadde vært like ukorrekt i det offentlige rom som det har vært i det miljøet jeg selv tilhørte som misjonsprest og generalsekretær i en organisasjon med sterk og stolt forankring i bedehustradisjonen, en tradisjon jeg har hatt og fortsatt har den største respekt for.
Kommentarer