Mindre olje – meir velferd

Kommentar: Biskop Erling J. Pettersen har i Aftenbladet 9. januar teke opp spørsmål kring utnyttinga av oljeressursane våre. Kyrkja ynsker å mana til ansvar for miljøet. Det kan ha verknader for tempoet i norsk oljeutvinning i fylgje biskopen. At økonomiske faktorar må underordnast ei etisk vurdering seier Aftenbladet seg einig i på leiarplass. Problemstillingane kan gje grunn til fleire refleksjonar. Kunne både norsk levestandard og miljøet vunne på ei lågare utvinning av olje?

Vi kunne sysselsett fleire i helsevesen og undervisning

Finn Lied var statsråd for oljesakene då viktige premissar for norsk oljepolitikk vart lagde i 1972. Hans framlegg overfor Stortinget var at vi burde setja eit tak på 50 millionar oljeekvivalentar for årleg uttak av norsk olje. Stortinget auka dette til 90 millionar oljeekvivalentar. I intervju med Samtiden nr. 3 i 2006 sa Finn Lied fylgjande:

"I dag har tallet økt til 300, uten noen diskusjon av betydning. Jeg mener det er dårlig økonomi, for etterspørselen etter naturresurser vil øke. Det er ikke utenkelig med en oljepris på hundre dollar fatet. Så avkastingen i bakken er langt større enn i fond.

Då Lied uttalte dette, svinga oljeprisen kring 30 dollar fatet. Prisutviklinga har vore minst like sterk som Lied forventa. Kvifor var det så viktig for den dåverande arbeidarpartiregjeringa å avgrensa veksten i oljenæringa slik Lied foreslo? I den perioden vart dei ti oljeboda formulert. Det fjerde oljebodet lyder:

”At utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og til natur- og miljøvern”.

Utgangspunktet var at Norge hadde full sysselsetting. Skulle det byggast opp ei ny næring, måtte andre næringar byggast ned. Omstrukturering er alltid ei påkjenning for mange menneske. Blir industribedrifter lagde ned fordi dei vert utkonkurrert av nye næringar med større lønsevne, kan det vera godt for unge, friske menneske som lett blir fanga opp av nye næringar. Eldre arbeidstakarar vil i ein slik prosess ofte bli utan nytt arbeid. Det har både ei økonomisk og ei menneskeleg side. Di raskare omstillingar skjer, di større del av dei tilsette kan bli utan arbeid. Dessutan kunne utvikling av ei ny – i hovudsak kystnær – næring ført til vesentlege endringar i busetnadsmønsteret. Politisk har det vore ynskjeleg med ei jamn utvikling i folketalet mellom ulike regionar. Sterk vekst i visse regionar kan gje dårlegare fungerande bustadmarknad og trafikkproblem, jamfør Stavanger i dag.

Hadde Norge halde oljeutvinninga på eit slikt nivå som Stortinget opphavleg gjorde vedtak om, kunne Norge hatt nok arbeidskraft til ei raskare utbygging av infrastruktur, og vi kunne sysselsett fleire i helsevesen og undervisning. Kort sagt kunne vi innanfor rammene for tilgjengelege ressursar auka standarden for viktige funksjonar av stor betydning for levestandarden. Samtidig kunne vi spart olje til seinare. Vi kan allereide sjå at svært mykje olje er henta opp til langt lågare pris enn det vi alt nå har.

Dei inntekter vi skaffar oss med over dobbelt så stor oljeutvinning som Stortinget fyrst fastsette, krev for det fyrste arbeidskraft i oljeindustrien. Delar av denne sysselsettinga kunne vore brukt til prioriterte område som er nemnde. For det andre kan inntektene av den auka oljeverksemda ikkje brukast i Norge då slik bruk ville krevja mykje arbeidskraft. Det har vi ikkje. Difor har vi handlingsregelen som avgrensar bruken av oljeinntekter til staten, og oljefond i utlandet der toppen av inntektene blir plassert. Finn Lied trur at avkastinga ville vore sterkare med å ha olja og gassen under havbotnen enn i obligasjonar og aksjar i utlandet.

Kvifor har vi valt ei så rask utvikling av oljesektoren? Kåre Willoch skreiv om dette i kronikken” Økonomiske lederes uheldige politiske makt” (Aftenposten 27. mars 1999):

"Det var lett for oljeindustrien å påvirke Norges daværende sosialdemokratiske ledere, slik at de ikke ville erkjenne at den raske økningen i norsk oljeproduksjon var i strid så vel med deres egen ideologi som deres globale miljøretorikk og våre forpliktelser overfor en fjernere framtid. Derfor tillot de uten videre en stadig raskere tømming av ressursene, uten å ta slike hensyn til kommende generasjoner som det hadde vært bred enighet om før.

Blir vi lukkelegare av å bli rikare? Spørsmålet vart reist i nasjonalbudsjettet for 2010. Resultatet av ei spørjeundersøking som vert sitert tyder på at menneske med eit idealistisk verdisyn oppgir høgare opplevd lukke enn menneske med eit materialistisk verdisyn.

Sjølvsagt har vi gjort det svært godt etter at olja vart funnen. Den økonomiske veksten har likevel vore noko lågare enn før oljeverksemda starta. I mange andre land har veksten avteke meir enn i Norge. Den jamne økonomiske framgangen gjennom dei siste hundre åra har gjort Norge til eit godt land å bu i. Fram til slutten av 1970-åra førte økonomisk framgang til auka velferd. Fram til då kan det sjå ut til at kloden tolte menneska sin bruk av naturen. Seinare økonomisk vekst har betydd mindre for oss som alt då hadde oppnådd materiell velstand. Økonomisk vekst etter slutten av 1970-åra har påført naturen skade. Sjølv om vi skulle vera utrygge på om dette er sant, kan det vera rett å ta omsyn til det. Å la vera kan samanliknast med å unnlata å forsikra bustaden sin mot brann. Huset forsikrar vi sjølv om det kostar, og vi ikkje trur det skal brenna. Det har med elementær ansvarskjensle å gjera. Eit slikt forhold kan det nå vera nødvendig å ha til naturen. Vi bør verna den mot faren for alvorleg skade sjølv om vi skulle trekka i tvil at skaden oppstår. Eit slikt omsyn har vi god råd til å ta, men neppe råd til å la vera.

Mange faktorar kan tilseia at dei synsmåtane biskopen har teke opp kan setja oss i stand til å gjera betre val enn dei vi har gjort hittil.