HEDER: Jeg kunne ha forstått det dersom denne gjeve ytringsfrihetsprisen gikk til Øivind Benestad, eller til Hallvard Kvæven i Sirdal. De argumenterer konsistent mot ekteskapsloven ut fra sin tro. Nina Karin Monsen, derimot, argumenterer som filosof, ut fra det hun kaller prinsipiell tenkning. Ved å gi Monsen denne prisen og bruke adjektivet «gjennomreflektert» - ikke «utrettelig» eller «engasjert» - anerkjenner Fritt Ord hennes tankearbeid.
DET GJØR IKKE matematikeren Bjørn Smestad, som i sin blogg i fjor omtalte Monsen som «filosof», i anførselstegn. Den lange utvekslingen som fulgte, er det mest heroiske forsøket jeg har sett på å føre en samtale med Monsen, og den illustrerer Smestads poeng (se www.bjornnorsk.blogspot.com). Monsen skrev: «Å kalle meg for 'filosof' er jo mobbing?» Smestad svarte: «Jeg forbeholder det begrepet til adferd som har betydelig varighet. At jeg ved én anledning har kalt deg 'filosof', vil jeg derfor ikke karakterisere som mobbing.» Monsen parerte: «Jeg vil.» Hun påpekte at redelige debattanter «forsøker å lytte og forstå».
Vel, her er noen av Monsens uttalelser om Smestad fra samme samtale: «Du er matematiker og burde være i stand til å forstå at tallet to kan telle alt som er to.» «På bloggen din kan studentene dine konstatere at du antagelig ikke er særlig god i matematikk. Du kan ikke tenke prinsipielt, men synes prinsipiell tenkning er forvirring.» «Godt at matematikk har tall og som oftest en fasit - det hadde nok gått dårlig med dine studenter om det var begreper de skulle håndtere.» «Du bare føler. Kanskje matematikere ofte bare føler? De kan kanskje bare tenke når de ser tall?» «Har du ex.phil.-eksamen i logikk (jeg har matematisk logikk som et av mine støttefag til magistergraden i filosofi, har undervist i logikk i nesten tyve år).» «Du er dårlig å debattere.» «Du er dårlig fordi du ikke forstår hva en lov er, når du debatterer en lov. Det gjør forhåpentligvis dine studenter og dine kolleger. Men de har ikke lært det av deg.»
Til slutt faller Monsen for eget (an)grep. Smestad skriver: «Men du har utvilsomt helt rett i at ekteskapet har vært under endring de siste 100 årene. Lenge var det jo påbudt å gifte seg hvis man skulle bo sammen.» Her svarer Monsen: «??? Ikke bløff. Det har aldri vært påbudt i lovs form.» Og: «Du har forbausende lite faktabasert kunnskap.» Da Smestad gjør Monsen oppmerksom på konkubinatloven, blir det brått taust fra hennes kant. Dette trass i at hun nettopp bedyret: «Jeg lover uansett å svare deg.» Hennes siste ord var: «Jeg skal skrive bok også om tema lov og virkelighet, og kommer sikkert til å få bruk for denne offentlige debatten mellom oss for å illustrere at en akademiker, til og med en realist, ikke kan tenke abstrakt.»
Hva er det så som får Monsen til å hevde at Smestad ikke kan tenke, bare føle? Svaret er at Monsen ser loven som en invitasjon til kaos: «den begrenser nemlig ikke ekteskapet til homofile,» sier hun, «men gir alle adgang til ekteskap med eget og motsatt kjønn. Ingen vil sjekke seksuell praksis. Når loven trer i kraft kan alle kvinner og menn gifte seg med alle kvinner og menn.» Dette tror Monsen vil lede til en flom av økonomisk motiverte ekteskap og ulovlig innvandring: «En del unge tar for eksempel opp studielån, uten å være student, osv. Det skal være mye skjult korrupsjon i Norge. Hvorfor skulle moralen bli så annerledes i dette tilfelle?» Og: «Jeg kjenner en mann på 75 år som nå har sin tredje kone fra Thailand, han sender dem tilbake før det er gått tre år. Da får de ikke oppholdstillatelse. Det kan alle menn gjøre, også kvinner er begynt å reise til utlandet for å skaffe seg en yngre mann. Nå kan vi i tillegg skaffe oss en kone eller mann av samme kjønn. Globalisering er et stikkord.»
MONSENS PRINSIPPIELLE tenkning består altså i å slutte direkte fra det logisk mulige til det empirisk reelle: Fordi alle KAN gifte seg med alle, VIL alle gjøre det: «Slusene åpnes.» Dette er en feilslutning som Kant advarer mot i «Kritikk av den rene fornuft» (A 218 f. / B 265 f.) - den oppstår når man lar den teoretiske fornuften løpe løpsk uten å forankre den i erfaring og forstand.
Smestad innvender at proformaekteskap fantes også under den gamle ekteskapsloven og partnerskapsloven. Han tilføyer: «For meg vil det være høyst overraskende om det blir en strøm med heterofile mennesker som gifter seg homofilt i årene som kommer.» Han spår at de fleste fortsatt vil gifte seg av kjærlighet.
DET ER DETTE MONSEN synes er føleri: «Slik jeg forstår deg er du en gammeldags romantiker, som en kvinne i forrige århundre, men du forstår ikke hva en lov er.» Og: «Ekteskapsloven er ingen lov for kjærligheten, men for eiendomsfordeling, arv, foreldrerett, osv. Det er ren jus. I bryllupet kan man snakke om kjærlighet. Akkurat som veitrafikkloven er en lov for adferd i trafikken, og ikke for kjærlighet til biler.»
Her er det en logisk brist hos Monsen: Man kan ikke snakke om kjærlighet i bryllupet dersom man ikke får gifte seg. Selv om loven ikke regulerer selve følelsen, angår den tross alt kjærligheten: Rent logisk står ekteskapsloven til kjærligheten slik veitrafikkloven står til folks transportbehov - ikke slik veitrafikkloven står til «kjærlighet til biler», som Monsen så barokt hevder.
MONSENS BIDRAG til debatten om ny ekteskapslov består i slike logiske feilskjær og frie slutninger fra det logisk mulige til det historisk uavvendelige: «De fleste heterofile er imot, ingen skikkelig undersøkelse er gjort.» «Den forvirrede tilstand som en del homofile lever i: Er jeg hetero eller homo? Blir allmenn forvirring på et langt dypere plan.» «Når barn av heterofile fra tidlig alder skal oppdras til å se på seg selv som uanstendige personer fordi de tror på mors og fars betydning, vil systematisk tvil på egne sanser innføres,» etc.
Det er bare å gratulere. Ikke bare prisvinneren, men i høyeste grad også Fritt Ord.
Kommentarer