Norges moralske omdømme

KOMMENTAR: I det siste har nordmenn og innvandrere i Norge uttrykte sterke meninger i Stavanger Aftenblad om innvandring. Avisen har ikke veket unna å publisere innlegg som presenterer Norge i et mindre positivt lys. Samtidig søker den å holde seg til en rettferdig gjengivelse av sannhet, uten hensyn til populære stemninger.

Norges moralske omdømme i utlandet er generelt - og fortjent - positivt. Kanskje er Det største problemet en viss usynlighet på den internasjonale scenen. Likevel anerkjenner mange land Norge for å være:

En verdensleder på humanitære saker og en effektiv eksponent for "soft power". Norge utklasser de fleste land med hensyn til u-hjelp, internasjonal konfliktløsning og etisk investering. Selv om investeringer i klasebomber, alkohol, tobakk og barnearbeid gir høy avkastning, skal ikke Oljefondet investere i produsenter som bryter med grunnleggende humanitære prinsipper.

En nasjon med sterkt engasjement for å redusere økonomisk ulikhet. Norge har en velferdsstat basert på universelle prinsipper, til tross for at privatisering begynner å snike seg inn. Norge, hvis du vil beholde ditt rykte som det mest likestilte samfunn i verden, så si nei takk til nyliberalisme. Du har vist resten av verden at likestilling er verdig og oppnåelig.

Et land med storslått skjønnhet som beskytter dette miljøet gjennom aktiv politikk, slik som karbonskatter, resirkulering og anti-forurensningsteknologi, og ved ikke å investere i selskaper som bidrar til alvorlig miljøskade.

Det synes derfor passende å konkludere med at Norge har gjort seg fortjent til en svært høy global rangering i forhold til fredsarbeid, økonomisk og sosial likhet, og miljøansvar. Selv om det selvfølgelig finnes noen unntak.

Hvordan kan et sivilisert land som Norge tolerere et parti som Frp?

For meg som innvandrer i Norge, er den største trusselen mot landets sentrale humanitære verdier et politisk parti som er åpent innvandrerfiendtlig: Fremskrittspartiet (Frp). Riktignok ligger Frp nede for telling etter lokalvalget denne uken, kanskje på grunn av en "Utøya-effekt". Hvis det er slik, tror jeg at en av Frps kjernesaker - fremmedfrykten - er i unåde i øyeblikket. Når det er sagt, tviler jeg ikke på at Frp vil fortsette med sin negative propaganda når det gjelder innvandring.

Frp ble offisielt lansert i 1977, og partiets tidlige suksess i lokalvalg i 1987 skyldtes hovedsaklig kampen deres for en restriktiv innvandringspolitikk. Til liks med leoparden, har ikke Frp endret sine flekker. Partiets valgprogram setter fremdeles innvandrere i et negativt lys. "Kraftig innstramming av asyl- og flyktning-politikken" og "Lokale folkeavstemminger før etablering av asylmottak" står høyt på dagsordenen.

Populistisk til beinet går ikke Frp av veien for å komme med ubekreftede påstander om Norges såkalte innvandrerproblem. For eksempel har partiet nylig hevdet at svært mange asylsøkere som kommer til Norge lyver om sin identitet. Mens tall fra Politiets utlendingsenhet viser at færre enn én av hundre asylsøkere blir fengslet på grunn av tvil om identitet (Bergens Tidende, 3. september 2011).

Jeg husker godt i 2002, da tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik ble grillet av Allan Little i programmet "Hardtalk" på BBC. Little var opptatt av paradokset i at et sivilisert land som Norge kunne tolerere et parti som Frp, med sitt fiendtlige - og relativt allment delte - syn på innvandring. I løpet av programmet ble statsministeren kjørt knallhardt på regjeringens samarbeid med Frp.

"Du sier", sa Little, "at Fremskrittspartiet ikke er et parti langt til høyre, men deres leder, Carl I. Hagen, sier at Norge ikke er et flerkulturelt samfunn og at det aldri bør bli det. 6 -7 prosent av beflokningen er ikke-norske. Hvordan tror du de føler det når de hører noen så tett forbundet med deg, statsministeren, si slike ting?"

"Vi har vært veldig klare på at vi er uenige med ham i disse spørsmålene", svarte Bondevik. Little ga seg ikke så lett, og Bondevik måtte svare på hvordan han kunne styre Norge med støtte fra et parti som velger en meget tøff linje mot innvandring, og som i resten av Europa vekker stor bekymring. Han innrømmet at det ville ha føltes svært ukomfortabelt dersom regjeringen måtte ha støttet seg til Frp i spørsmål som gjelder innvandring og u-hjelp. I tilegg la Bondevik til at regjeringen samarbeidet med andre partier, spesielt Arbeiderpartiet, om slike spørsmål.

Likevel er det mitt inntrykk at Norge snakker med to tunger. Overfor utlandet påstår man at landet er en "vi-nasjon", der likeverd blant alle etniske grupper er en kjerneverdi. Samtidig spiller Frp på en reaksjonær ideologi av fremmedfiendtlighet. Gitt at partiets verdigrunnlag utgjør en viktig del av Frps relativt stor appellgrunnlag i opinionen, er ikke dette overraskende i seg selv. Men motsetningen mellom Norge sin presentasjon av seg selv som en humanitær nasjon og den populistiske appellen som Frp har blant ganske mange velgere, fortsetter å forvirre og bekymre meg og andre utlendinger.

Etter hva jeg kan se, kommer den største utfordringen for Norges moralske omdømme i utlandet fra et parti som gjør livet vanskelig for innvandrere, og som til tross for en fersk nedgang i popularitet fortsatt er det nest største partiet på Stortinget.