Dette kommer utvilsomt av at vi de siste årene stadig har fått høre hvor fæle jødene er med ikke-jøder i Israel. NRK leder an med hissige reportere som er følelsesmessig engasjert, og som mer eller mindre forsøker å overgå hverandre i å svartmale israelernes opptreden i eget land. Etter at sikkerhetsgjerdet ble satt opp, har norske medier igjen fått noe å kritisere Israel for.
Vi blir proppet ørene fulle av nyheter om stengte grenseoverganger i Gaza og om mennesker som ikke kommer seg på jobb. I dag er det okkupasjonsmakten som brukes som betegnelse på Israel, og ikke at landet er Midtøstens eneste demokrati.
Nylig ga Martin Gertsenfield ut en bok med tittelen «Bak humanismens ansikt». I denne boken beskrives Norge som det landet i Europa som er mest Israel-fiendtlig. Ifølge forfatteren kan det se ut som om nordmenn prøver å manifestere Israel som selveste ondskapen. Etter boklanseringen var det pressekonferanse i Jerusalem hvor forfatteren gjentok det han har beskrevet i boken, nemlig at Norge har den verste mediedekningen i Europa. «Jeg har aldri sett et slikt fenomen noen andre steder. Det er kun i Norge at Israel så til de grader blir utpekt som den unike verstingen», fortalte forfatteren til Dagsavisen etter boklanseringen. En annen forfatter ved navn Herman Willis ga nylig ut boken «Katten og elefanten», hvor han beskriver islam som elefanten og Israel som katten. Willis sier i et intervju til Aftenposten at Norge har beveget seg over i antisemittismens rekker.
To av de største skamplettene i norsk historie er da den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvoll i 1814 vedtok at jøder ikke var velkomne til Norge, en bestemmelse som først ble opphevet i 1851, og da norsk politi i 1942 hjalp nazistene med å pågripe norske jøder og sende dem til konsentrasjonsleirer hvor de fleste ble likvidert. Disse to skamplettene viser at vi nordmenn ikke har mye å rose oss av når det gjelder behandlingen av jøder.
Det kan virke som det på nytt har utviklet seg en omfattende antisemittisme hvor jødene på nytt er utpekt som vår fiende. Dette kom for alvor til uttrykk da Torsdagsklubbens «festligste» komiker Otto Jespersen for noen uker side hetset jødefolket på en smakløs måte. Enhver burde skjønne at det å snakke om lus og lopper på jøder i gasskamre, er langt over grensen for hva en kan tillate seg. Å se og høre det hjelpeløse forsvar som TV2 og andre komikere i ettertid har utført for Jespersen, gjør saken bare enda verre.
Samme uke som debatten om Jespersens satire gikk på sitt mest intense, kom mobbeundersøkelsen blant barn i skolepliktig alder, som viser at det foregår mer mobbing av barn enn noensinne tidligere. Det manglet ikke på reaksjoner på undersøkelsen, og det ble lansert nye prosjekter, mobbeombud og andre velmenende tiltak på løpende bånd.
Når det tillates at et helt folk mobbes daglig i norske media ved uhistorisk, skjev og ubalansert nyhetsformidling, eller når en kjendis får mobbe ofrene for en av historiens verste grusomheter uten at det reageres, er det da grunn til å tro at noen av de tiltakene som lanseres for å hindre at barn mobber hverandre, vil få noen virkning? Kan man forvente at et barn lar være å si stygge ting til andre barn, når de har hørt foreldrene le av at det døde 13 millioner lopper og lus fordi de snyltet på en jøde? Kan man forvente at barna skal oppføre seg, når de voksne selv mangler enhver form for gangsyn?
Det må være betimelig å spøre om vi ønsker at Norge i verdenssamfunnet skal fremstå som en medienasjon hvor Israel fremstilles på en urettmessig måte, og hvor det skapes hets og hat mot jødefolket og staten Israel. Er det ikke snart på tide å se hvilken fare ytterliggående islam utgjør for jødene, og at dette er noe som også truet Europa? Eller skal vi fortsette med å lulle oss inn i blåbærlyngens fantasi uten annen innsikt enn den vi velger å ta inn i vår egen lille «såpeboble»?
Kommentarer