OL-boikott tjener ikke hensikten

Utenlandske turister er kastet ut av landet, journalister kommer ikke inn. Omverdenen skal ikke få lov til å se hvordan kinesiske myndigheter «gjenoppretter ro og orden». Det lover ikke godt.

I denne situasjonen er det forståelig at kravet om boikott av Beijing-OL til sommeren reises. For mange blir det moralsk feil å holde en internasjonal idrettsfest i et land som så åpenlyst bryter menneskerettighetene. Boikott av OL vil også svi, fordi kinesiske myndigheter har lagt svært mye prestisje i arrangementet.

Argumentene kan ikke avvises. Samtidig er det et faktum at internasjonale boikottaksjoner sjelden fører fram, og vel så gjerne kan virke mot sin hensikt.

Norge og flere andre vestlige land boikottet Moskva-OL i 1980 i protest mot den sovjetiske invasjonen i Afghanistan året før. Et tiår seinere var Sovjetunionen ute av Afghanistan - uten at problemene dermed var over for det ulykkelige landet - og det sovjetkommunistiske regimet var i full oppløsning.

Det skal imidlertid godt gjøres å dokumentere at OL-boikotten påskyndet denne utviklingen. Tvert om kan det med vel så stor rett hevdes at det var de økende kontaktene mellom sovjetborgerne og omverdenen som undergravde regimets legitimitet.

Kinesiske myndigheter gjør nå sitt beste for å styre og sensurere informasjonen til egen befolkning om det som skjer i Tibet. Det er ikke enkelt i internettets tidsalder, men meldinger om elektronisk krigføring mot Tibet-aktivister er ett av flere eksempler på at Beijing tar jobben alvorlig.

Men vi skal samtidig vite at tibetanerne ikke i utgangspunktet har sympati blant den kinesiske majoritetsbefolkningen. Under opptøyene har det også skjedd overgrep mot kinesere i Tibet, noe myndighetene bruker aktivt for å stemple opprørerne som kriminelle.

Lederne i Beijing spiller også på de nasjonalistiske strengene, og framstiller utenlandsk kritikk som uttrykk for uvennlige holdninger overfor Kina. Også her kan de regne med at propagandaen finner klangbunn i store deler av befolkningen.

En OL-boikott vil i en slik situasjon neppe tjene formålet, men snarere styrke makthaverne. Da har vi mer tro på å bruke OL som brekkstang - eller, som utenriksminister Jonas Gahr Støre sier, som middel til å legge flomlys på Kina og landets forhold til menneskerettighetene. Totalitære og autoritære regimer har i lengden mest å frykte fra åpenhet og internasjonale kontakter.