• Staoils Helge Lund signerte 26. april samarbeidsavtalen med Rosnefts president, Eduard Khudainov, mens Vladimir Putin overvåket det hele – og dermed stilte seg bak avtalen.

    FOTO: Russiske myndigheters pressetjeneste/Scanpix

Statoil i Russland:

Russlandsavtalen viktig og riktig

President Putin benyttet sin siste dag som russisk statsminister til å overvære under­tegnelsen av en strategisk avtale mellom Statoil og Rosneft, Russlands største oljeselskap.

For Statoil er avtalen en etterlengtet suksess etter utallige utsettelser og negative nyheter om det prestisjetunge Sjtokman-prosjektet.

Statoil skal hjelpe Rosneft med teknologi og kompetanse, og avtalen omhandler i første omgang innhenting av seismikk og boring av seks letebrønner i et område på 100.000 kvadratkilometer, noe som tilsvarer totalt antall utlyste blokker på norsk sokkel de siste fem konsesjonsrundene.

Flere gjensidig fordelaktige avtaler

Avtalen føyer seg inn i rekken av Rosnefts samarbeid med utenlandske oljeselskaper de siste to årene, hvor liknende avtaler er blitt inngått i tur og orden med Chevron, Exxon, BP, ENI – og nå Statoil. I alle avtalene beholder Rosneft en eierandel på 67 prosent, mens de utenlandske selskapene sitter igjen med resten, gjerne med forpliktelser om å betale for letebrønner i tillegg.

Avtalene er gjensidig fordelaktige og markerer et brudd med den ressursnasjonalistiske praksisen fra før finanskrisen, som også preget de kommersielle betingelsene for Sjtokman-konsortiet. Russland beveger seg dermed i retning av etablert internasjonal praksis hvor internasjonale selskaper tar geologisk risiko mot adgang til ressurser.

Det er selvfølgelig enorm geologisk usikkerhet og teknologisk risiko knyttet til disse prosjektene.

Åpenbart en ny russisk holdning

Det er en gryende forståelse i Russland om at kombinasjonen av dalende hjemlig produksjon og mangel på adekvate investeringsinsentiver medfører en betydelig utfordring for landets oljeavhengige statsbudsjett. Økt aksept og velvillighet ovenfor utenlandske oljeselskaper er et resultat av denne nye, russiske holdningen. Nylig lanserte også daværende statsminister Putin løfter om betydelig skattelette for offshore-prosjekter. I sum utgjør dette en på papiret betraktelig forbedring av investeringsmulighetene innen russisk olje og gass, og aktivitetsnivået er følgelig forventet å øke kraftig de neste ti årene.

Vil styrke framtidig samarbeid

Rosneft blir også invitert inn på norsk sokkel i form av oppkjøpsmuligheter i letelisenser og felter, i sør så vel som i nord. Dette er fornuftig av flere grunner. For det første vil Rosneft få erfaring med norsk praksis for utbygging og drift, noe som vil være en fordel ved samarbeid i det tidligere omstridte området i Barentshavet. Rosneft er tildelt hele den russiske delen av Barents-området, og sjansene for grenseoverskridende funn er store. En felles forståelse av rammevilkår og prinsipper for utvikling av denne type funn vil være avgjørende for å oppnå en smidig feltutbygging.

For det andre vil det oppstå en viss maktbalanse mellom partene. Selv om det kanskje er lav sannsynlighet for at Norge vil ta arrest i russiske eierandeler på norsk sokkel gitt en konflikt på russisk side, kan dette likevel være et ris bak speilet.

Skjær i sjøen

Alt som glimrer er imidlertid ikke gull. Det er selvfølgelig enorm geologisk usikkerhet og teknologisk risiko knyttet til disse prosjektene. Chevron har allerede trådt ut av sin avtale etter geologiske vurderinger, og BPs aksjebytte og letesamarbeid med Rosneft kom til en brå slutt etter en selvforskyldt konflikt med Mikhail Fridman, samme mann som har stukket kjepper i hjulene for Telenor. Det nye russiske skatteregimet er uklart definert og erfaring fra andre utenlandske selskaper viser at man må ha edruelige forventinger til det juridiske rammeverkets betydning.

Sammenlignet med det italienske oljeselskapet ENI kan Statoil sies å ha fått en lillebror-rolle på russisk side av delelinjen. Italienerne skal delta på større og sydligere områder, som også dekker den forjettede Hjalmar Johansen-høyden. Blokken Statoil skal lete på i tidligere omstridt område ligger helt i nord, betraktelig lenger nord en det utfordrende Sjtokman-feltet, mens området i Okhotskhavet nordøst i Russland, som utgjør det største letearealet, kun er isfritt halve året. Første letebrønn i Okhotskhavet er planlagt i 2016, mens i Barentshavet er første brønn planlagt i 2020. Det er med andre ord langt frem til eventuell produksjon.

Bra for Statoil, bra for Norge

Alternativet er imidlertid ikke å delta på russisk sokkel. I så fall ville Statoil ha gått glipp av både eventuelle petroleumsressurser og sjansen til å utvikle relasjoner til Rosneft, som vil være en nøkkelaktør i potensielle grenseoverskridende funn. I lys av dette alternativet er Statoils russlandsavtale viktig og riktig – ikke bare for Statoil – men også for Norge.

Les også

Siste fra Meninger

Siste nytt

Siste 100 saker