Så tyr vi likevel ofte til poesien

Kommentar: Salgstall og utlånsstatistikker synes å gi den travle hverdagsborger rett i at lyrikk ikke er en nødvendighet. Men hva tyr hun til ved livets korsveier, ved merkedager, konfirmasjoner, brylluper og begravelser? Jo, ofte nettopp til poesien – som gir hverdagsborgeren muligheten til for et øyeblikk å bli verdensborger. Fra visesang i de blonde sommernettene til en salme ved reisens slutt: I glede og sorg trenger alle poesiens bekreftende eller trøstende ord, later det til.

I glede og sorg trenger alle poesiens bekreftende eller trøstende ord, later det til.

I den mest vitale og fruktbare lyrikken fra de siste par årene kan to tendenser synes å støte mot hverandre. På den ene side har vi de store emosjoners gjenkomst – fremfor alt dikt som direkte og personlig handler om tap og sorg, og på den annen side en mer leken, intellektuell, intertekstuell, språkeksperimenterende retning. Eksempler på den første tendensen blant det siste årets poesinavn er Karin Haugane, Lina Undrum Mariussen, Kristina Leganger Iversen, Gro Dahle og Lars Amund Vaage. Eksempler på den andre retningen er Øyvind Rimbereid og Erlend O. Nødtvedt (og Cornelius Jakhelln, hvis vi tar med året før).

Påfallende er ikke bare den kvinnelige overvekten i den første kategorien, men også at (de alt overveiende mannlige) eksperimentatorene i den andre kategorien søker bakover i språkhistorien etter inspirasjon. Og for poeter som Rimbereid, Nødtvedt og Jakhelln kan åpenbart arkaisk landsmål, klassisk høgnorsk, alderdommelig dansk kansellispråk – så vel som stavangersk, bergensk og kristiansandsk bydialekt – være like befruktende. Det dreier seg vel å merke om verken historiserende purisme eller en korrekt grammatikalsk, men snarere en musikalsk – rytmisk og klanglig – tilnærming til språket og poesien.

Disse to tendensene må ikke tenkes så strengt parallelle at de aldri tangerer hverandre. Det er altså ikke slik at lyrikerne i den første kategorien mangler avansert språklig bevissthet eller lystige innfall, og heller ikke slik at den andre kategoriens poeter er blottet for emosjoner eller sorgens gave. Eksempelvis kan Erlend O. Nødtvedt skrive løssluppent om tøsesorg i knøsesmau – mens Karin Haugane skriver med litterært overskudd, i et tradisjonsbevisst språk som bærer, om en opplevd familietragedie som knapt er til å bære. Gro Dahle hadde i sommer ferdigstilt sitt diktmanus, trodde hun, men så inntraff noe som gjorde det nødvendig for henne å omarbeide det, og innarbeide en dimensjon av kollektiv sorg i en diktsuite som ellers handler om personlig lidelse.

For så kom 22.7, som stilte nesten alle individuelle tragedier i skyggen. Nå er nesten alle ord brukt opp, sa kongen, beveget og bevegende, og fikk likevel sagt noe vesentlig ved ordenes hjelp. For hvilken annen utvei har vi, i en situasjon som berører så mange, og der knapt noen kan være helt uberørt? I skrivende stund debatteres det om og når tiden er inne til å lage film om 22.7, men selve diskusjonen virker nesten utidig, til tross for den daglige dosen newstainment om gjerningsmannens mentale tilstand og den forestående prosessen. Her er det lyrikken kan smyge seg inn, nesten ubemerket, og faktisk dra fordel av sitt ofte beklagede inkognito for å si oss noe vesentlig, ikke om først og fremst om terroristens psyke, men om hvordan det oppleves når hverdagen ramler sammen.

Da Dagbladet for ti år siden ba sin faste lyrikkanmelder, jærbuen Helge Torvund, dra i gang et nettforum for diktskriving for både profesjonelle og amatører – ved å tilby skriveleksjoner, veiledning og juryvurderinger av innsendte bidrag – var responsen overveldende. I løpet av måneder var antall bidrag mangedoblet i forhold til forventningene. 10-årsjubileet for Diktkammeret i 2011 falt sammen med Torvunds eget 60-årsjubileum, og Samlaget ga i den anledning ut en antologi, "Å våga seg ut i ord", som inneholder Torvunds diktleksjoner, nettaktørenes diktbidrag, foruten intervjuer med etablerte og uetablerte poeters vitnesbyrd om hva Diktkammeret har betydd for dem som forum for læring, diskusjon og eksperimentering. På sitt beste har diktkammeret vært kammermusikk – med tett samspill og lytting aktørene imellom.

Og da Aftenbladet like før jul ba kritiker Steinar Sivertsen, som i all hovedsak anmelder romaner og annen prosa, om å velge tre særlige favoritter fra bokåret 2011, trakk han frem – ja, nettopp tre diktsamlinger: av Helge Torvund, Øyvind Rimbereid og Lars Saabye Christensen. Sistnevntes samling er utgitt i Aschehougs Redd Barna-serie, der overskuddet går til humanitært arbeid. Den litterære kvaliteten skyldes ikke det gode formålet, men oppløftende er det når etikk og estetikk for en gangs skyld går hånd i hånd.

Som medarrangør gjennom flere år av Litteraturuka på Sting har jeg gjentatte ganger vært vitne til at noen av de mest intense opplesningsopplevelsene har vært når poeter leser sine egne dikt, og fjorårets festival var intet unntak i så måte: Flere sentrale forfattere – blant dem Lars Saabye Christensen, Niels Fredrik Dahl, Øyvind Rimbereid, Helge Torvund og Karin Haugane – opptrådte med dikt og skapte vibrerende øyeblikk av konsentrasjon og intensitet. Året før ble den legendariske diktperformeren Bertrand Besigye som en av ytterst få forfattere i Sting-ukas historie trampeklappet opp på podiet igjen for å gi et ekstranummer. Diktets klart avgrensede form egner seg spesielt godt til et slikt forum. Og igjen og igjen ser vi at mens salgs- og utlånstall ikke gir særlig grunn til optimisme, søker publikum til poesiopplesninger, og lyrikken later til å trives nær sine muntlige røtter.

Dette muntlige elementet kommer også til uttrykk i mye av den skrifteksperimenterende poesien. Den utflyttede stavangerforfatteren Øyvind Rimbereid, som visselig ikke skriver den mest konsumvennlige lyrikken, har opparbeidet seg en stor leserkrets – noe som igjen viser at iblant står løgner, fordømte løgner og statistikk hverandre nærmere enn hva løgn og forbannet dikt gjør. Og tekstene lever videre i andre kunstneriske media: For øyeblikket skriver den unge, utflyttede stavangerkomponisten Øyvind Mæland en sci-fi-opera basert på Rimbereids fremtidsdikt "Solaris korrigert", med premiere neste år.

Det later altså til at de seiglivede ryktene om lyrikkens død er sterkt overdrevne. Lyrikken lever i beste velgående, om enn i andre former og fora og via andre kanaler enn vi er vant til. Og Rogaland bidrar med flere sterke navn som setter sitt preg på det som skjer innenfor det dynamiske lyrikkfeltet.

Så trenger vi lyrikken? Ja, bør vi vel si, når vi endelig trer ut av travelheten en stakket stund og samler oss om det som virkelig betyr noe i livene våre.