Skriften på veggen for Assad?

Kommentar: Psykologisk krigføring eller reelt håp: USA, EU-land og flere arabiske stater har demonstrativt begynt å lete med lys og lykte etter noen som vil huse Assad-familien i en forventet eksil. Hverken amerikanerne eller europeerne står riktignok bak et slikt tilbud, men tre – sannsynligvis muslimske – land skal ha sagt seg villige. De forente arabiske emirater hevdes å være et av disse. De færreste i den amerikanske administrasjonen venter at en slik gest skal være aktuell i løpet av uker; selv optimistene snakker om flere måneder. Ikke minst russernes og kinesernes bastante veto i Sikkerhetsrådet mot alle vedtak som krever Assads avgang, for ikke å snakke om militær intervensjon, sørger for at det som mer og mer tar form av en full borgerkrig fortsetter.

Vent ikke gledelige nyheter fra Damaskus med det første.

For særlig oppløftende tegn på at Bashar al-Assad har begynt å pakke koffertene finnes ikke. Den arabiske ligas forslag i FN om at Assad skal gi fra seg makten til en nestkommanderende og til gjengjeld få en blidere skjebne enn Gaddafi fikk i Libya, ansporet bare den syriske diktatoren til å gå enda hardere til verks mot sine motstandere. Ryktene som svirrer om Assads potensielle avreise kan dermed være et bevisst forsøk på å skape nervøsitet blant diktatorens indre kjerne og støtteapparat. Dessuten vet Assad at den syriske opposisjonen neppe vil skrive under på et amnesti den dagen han måtte innse at spillet er tapt. Minst 5500 drepte syrere vil være en avgjørende hindring for en slik ettergivenhet.

Enkelte håpefulle har allerede skrevet nekrologen over Assad-dynastiet, "arabismens bankende hjerte" og "den arabiske nasjonalismens mor". Om ikke diktatoren, så har i alle fall Hamas-ledelsen sett skriften på veggen og ilt fra Damaskus. Hizballah har fått mange avanserte våpen og raketter av Assad, som imidlertid insisterte på at de skulle lagres på syrisk jord av frykt for israelske forsøk på å ødelegge dem på den libanesiske siden av grensen. Nå skal imidlertid Hizballah-sjef Nasrallah ha ivret for å få arsenalet flyttet til Libanon – som plutselig er blitt tryggere enn Syria. Israelerne, vel vitende at syrerne har et av verdens største lagre av kjemiske våpen, har gjort det klart at overføring av Scud-raketter med kjemiske stridshoder, som sarin, VX-nervegass og sennepsgass, betyr casus belli, krigserklæring.

Geriljakrigen mot Assads soldater og sikkerhetsstyrker er i gang og øker stadig i slagstyrke. Ennå kan ikke de, etter sigende 20 000 lett bevæpnede, svakt ledete og dårlig sentralt koordinerte opprørsstyrkene til Free Syrian Army (FSA) måle seg med Assads stående hær og sikkerhetsstyrker på ca. 250 000 mann, stridsvogner, artilleri og raketter. Men FSA, som hovedsakelig består av sunnimuslimske soldater som har desertert fra hæren, har begynt å bli noe mer enn irriterende nålestikk for Assads alawitt-ledete hær. FSA holder i skrivende stund byen Zabadani med 40 000 innbyggere, nær den tyrkiske grensen, som et slags "Fritt Syria", som Benghazi i sin tid fungerte i Libya. Ingen forventer riktignok at geriljaen vil kunne stå imot et ventet, massivt motangrep fra Assad-lojale styrker, men det er et faretruende varsel for Assad at hans styrker snart bare kan bevege seg i større enheter rundt om i landet. Assad-hærens blodige angrep på byen Homs nylig, med over 230 drepte, tyder på økende desperasjon i Damaskus. At opprørerne, i alle fall en stund, klarte å holde bydelen Hamouriyen, bare åtte kilometer fra sentrale Damaskus, ødelegger nok noe av Assads nattesøvn.

Nå er ikke alle observatører så sikre på at Assads regime er over i denne omgang. Kina og Russland gir ham diplomatisk beskyttelse. Kineserne delvis av taktiske grunner, som en motvekt til amerikanerne og med tanke på egne minoritetsproblemer, som i Tibet. Russerne er for det første tradisjonelt Syrias nærmeste samarbeidspartnere og har store økonomiske interesser å ivareta. Syrerne skylder blant annet Moskva fem milliarder dollar etter heftige våpenkjøp og har lagt inn bestilling på mer.

Yehuda Balanga, en israelsk forsker og Syria-spesialist ved Bar-Ilan-universitetet, sier at så lenge den syriske opposisjonen er såpass løst etablert og det diplomatiske presset nærmest punktert, kan Assad overleve. Han kritiserer opposisjonen for ikke å ha maktet å formulere en klar agenda for "dagen derpå" etter Assads sorti, og fordi man derfor ikke har klart å mobilisere massene. Ennå har ikke majoriteten av Syrias 74 prosent (av landets 24 millioner innbyggere) sunnier reist seg. Sunni-middelklassen i Damaskus og Aleppo, de kristne og drusiske minoritetene samt kurderne, som utgjør ni prosent av befolkningen, sitter ennå mistenksomme på gjerdet.

Assads opponenter kan sorteres i tre grupperinger. Det nasjonale syriske råd, Den nasjonale koordinering av styrker som kjemper for demokratisk endring og Den frie syriske hær (FSA). De to viktigste av disse er Det nasjonale syriske råd og FSA.

Rådet, som ble etablert i Istanbul 2. oktober og innbefatter flere, hovedsakelig sunnimuslimske, grupper og enkeltpersoner – er dominert av Muslimsk Brorskap. Tydeligvis av kosmetiske grunner har man inkludert noen kurdiske representanter og assyriske kristne. Lederen er Borhan Gallion, som bor i Frankrike. Offisielt er Rådets agenda å etablere et sekulært Syria som ikke skal diskriminere noen av landets fragmenterte innbygger-sammensetning. Men at Rådets ledelse allerede har veket unna for å diskutere med kurderne om deres fremtidige status, øker mistanken om at Syrias minoriteter ikke får det stort lettere under Brorskapets ledelse.

Den frie syriske hær består som nevnt av desertører fra hæren og ledes av oberst Riad al-Assad. FSA er lett bevæpnet og driver for det meste med geriljataktikk, sabotasje mot militære mål og sikkerhetsstyrkenes baser, samt militær opplæring av sivilister. Flere forsøk er gjort for å samle og koordinere opposisjonens agenda og krefter, men foreløpig er aktørene så splittet at selv Den arabiske liga ikke har anerkjent dem som legale representanter for Syria. Assads venner er blitt få i den arabiske verden, bare Irak og Libanon. Men Iran støtter ham for ikke å miste broen til den sunniarabiske verden, og veto-maktene Russland og Kina gir ham ryggdekning i FN. Vent ikke gledelige nyheter fra Damaskus med det første.