REALISME: «Snik-islamisering av Norge», sier Siv Jensen. Per-Willy Amundsen, partiets innvandringspolitiske talsmann, vil ha slutt på den omfattende folkevandringen til Norge. Forsker og Frp-er Asle Toje sier i Aftenbladet (24.2.): «Grinda står åpen. Da må vi spørre: Hva slags Norge vil vi ha?»
Felles for de tre er at de hevder å ha et realistisk syn på innvandring, i motsetning til venstresiden. Toje omtaler venstresidens begeistring for det flerkulturelle som «den typen selvgratulerende naivitet som får vanlige folk til å holde seg for munnen og se etter nærmeste toalett.» I praksis, mener han, er blanding av kulturer en oppskrift på trøbbel: «Faren ved selvbedrag er at det kommer som et sjokk når deler av samfunnet ikke deler våre kjerneverdier når det gjelder demokrati, menneskerettigheter, dugnadsånd og velferdsstat.»
TOJE HAR et poeng. Å realisere et flerkulturelt samfunn er ingen spøk, og venstresiden har hatt en tendens til ikke å ville befatte seg med vanskelighetene. Det er et problem, ikke minst fordi Frp har fått monopol på «realisme» i innvandringsspørsmål. Men det er ikke realistisk å lukke grinda og insistere på et Norge der alle innsatte spiser svinekoteletter og ingen skautkledde kjerringer drømmer om å trekke i politiuniform. Det er jo å ønske seg tilbake til en tid vi forlot for mange tiår siden. Og hva er Frps nostalgiske sverming for denne tiden, om ikke nettopp naiv? Derimot er venstresidens krampaktige begeistring for det flerkulturelle tross alt et forsøk på å håndtere en reell situasjon.
For det er jo ikke realistisk bare å spørre hvilket Norge vi vil ha, som om ulike utgaver av landet lå fritt fremme i tilværelsens godtedisk. Det realistiske er også å spørre hvilken verden vi faktisk lever i. Svaret er at den har form av en rå ressurspyramide med land som Norge på toppen: Vi nyter luksusvarer produsert under moderne slavehold, vi shopper billige klær sydd for luselønn, vi tråkker på granittheller hogd ut av barnehender, vi tjener oss rike på laks fødd opp på villfisk fra fattigere land. Akkurat som oppdrettslaksen fortærer vi flere ganger vår egen vekt av liv fra mindre privilegerte deler av verden.
I DENNE VERDENEN lever vi, altså. Og i denne verdenen sier Per-Willy Amundsen om Norge: «Samfunnet endres uten at folket er spurt.» Det er å snu problemstillingen på hodet. For saken er at noen få rike land forsyner seg av alle de globale ressursene uten at det finnes noe demokratisk vedtak på at det er greit. I tillegg tar vi oss rett til å holde grensene strengt lukket for mennesker på flukt fra steder der situasjonen er blitt uutholdelig, enten det skyldes hunger eller krig - som jo ofte bunner nettopp i knapphet på ressurser.
Når Amundsen snakker om en «omfattende folkevandring til Norge,» er det direkte pinlig. For ja, folk vandrer: De vandrer fra katastrofer, sult og tortur. Men de vandrer altså ikke til Norge, eller for den del til Vesten: I 2000 var de tre landene som tok imot flest flyktninger, Iran, Pakistan og Tanzania. Blant de største mottakerlandene tre år senere var Elfenbenskysten, Guinea, Liberia, Tanzania, Jemen, Burundi og Sierra Leone. 90 prosent av flyktninger holder seg i nærheten av stedet de flyktet fra - og som vi vet, er det sjelden Lappland eller Nord-Jylland.
DET VI BRUKER ressurser på i Vesten, er ikke å hjelpe asylsøkere, men å holde dem ute. I 2003- 2004 brukte Canada 300 millioner dollar på grensepatruljer, ti ganger så mye som landet bidro med til FNs høykommissariat for flyktninger (UNHCR). Samtlige vestlige land har store byråkratier som skal skille de verdige trengende fra de mindre verdige. Alle disse byråkratiene er strengere enn flyktningekonvensjonen av 1951 tilsier, og alle er dyre: For fire år siden brukte de 10 milliarder dollar på å håndtere ca. 800.000 asylsøkere. UNHCR hadde 1/12 av denne summen for å hjelpe over 20 ganger så mange flyktninger som satt strandet i leirer i langt fattigere land.
Naturligvis er det skummelt å måtte dele på godene når økonomien stuper. Det var det også på 30-tallet, under den store depresjonen. Og det fantes et innvandringsproblem selv den gangen. Ja, så galt var det at president Roosevelt så seg nødt til å sammenkalle til en internasjonal konferanse i sakens anledning. Vi snakker om konferansen i Evian i 1938. Her reiste de seg, delegat etter delegat, og snakket om problemene hjemme. De snakket om arbeidsledighet, sosial uro og velgernes uvilje. De understreket at innvandringen virket «forstyrrende på økonomien.»
DET SOM SKAPTE innvandringsproblemene i 1938, var jøder på flukt fra Hitler-Tyskland. Da die Endlösung lå på bordet fire år senere, ble jødene desperate og stimlet sammen ved grensen til Sveits. Den sveitsiske politidirektøren, Heinrich Rothmund, holdt seg for god til å avvise dem med kalde økonomiske argumenter. Han snakket isteden om «trusselen mot vår åndelige identitet dersom det bor for mange utlendinger her.» Han kjempet hardnakket mot det han kalte «enjuivement» - jødifisering - av staten. Snik-jødifisering hadde han ikke fantasi til å komme på, men det trengte han heller ikke for å få vanlige folk med seg. Det handlet tross alt om hva slags Sveits de ønsket seg.
Per-Willy Amundsen etterlyser en verdidebatt om hvilket Norge vi skal overlate til barn og barnebarn. Asle Toje er enig: Det handler om hva slags samfunn vi ønsker å leve i og hva slags samfunn våre barn skal leve i. Det er så sant som det er sagt. Her trengs det jaggu en verdidebatt. Den bør handle om nøyaktig hvor små utsnitt av virkeligheten man har rett til å begrense seg til når man tar ord som naivitet og realisme i sin munn - for ikke å snakke om demokrati, menneskerettigheter og dugnadsånd. Og den bør handle om hvor skamløs man har lov til å være i oppkjøringen før et valg uten at også ens egne velgere griper etter spyposen.
Kommentarer