Snu i tide, helseminister!

Kommentar: Da jeg var 10 år, bestemte jeg meg for å bli allmennlege – intet annet. Og da jeg i 1995 var ferdig utdannet og skulle begynne min legegjerning, visste jeg at noe av min livsoppgave skulle være å bedre menneskers helse, redde liv, trøste og lindre. Samtidig visste jeg at det var ett rom jeg aldri kunne være med pasienten inn i – abortrommet.

Ikke minst gjorde dette seg gjeldende etter at jeg som ung legestudent var tilskuer ved en provosert abort i uke 9.

Jeg tolker ikke dette annerledes enn at staten har vært uredelig.

At jeg likevel senere kunne realisere mitt ønske om yrke, var fordi jeg visste at det var etablert en praksis i landet vårt, der Helsetilsynet godkjente allmennlegenes reservasjon vedrørende henvisning til abort, på tross av at det ikke fantes lovhjemmel for dette. Nettopp fordi mange allmennleger følte at abortrommet ikke bare er på gynekologisk avdeling, men også strakk seg til det kommunale legekontor.

Det var på Helsetilsynets tydelighet, som på nytt ble skriftlig verifisert så sent som i 2005, at jeg våget å satse på min livsgjerning. Det var på dette grunnlag jeg våget å spesialisere meg i allmennmedisin og bruke mye ressurser i tid og krefter på å opparbeide min kompetanse for å bli så god som mulig. I 2009 bekreftet myndighetene igjen, nå ved Helse- og omsorgsdepartementet, til Legeforeningen og Legeforeningens etiske råd, at vi kunne gis en reservasjonsmulighet.

Og så skjer det! Fem år etter at jeg var ferdig utdannet spesialist, kommer Helse- og omsorgsdepartementet med sitt skriv der noe av premissene for min legegjerning nå fjernes: Gjeldende reservasjonspraksis gjøres likevel ugyldig. Og helse- og omsorgsministeren sier at hvis jeg ikke innretter meg, må jeg slutte i min jobb og finne meg noe annet å gjøre. Så enkelt.

Jeg tolker ikke dette annerledes enn at staten har vært uredelig. For Helsetilsynet og departementet har tydeligvis ment noe regjeringen aldri har ment. Hvem må ta ansvaret for dette? Etter min mening regjeringen, som tydeligvis ikke før i 2011 har skjønt hvilket syn deres eget organ, Helsetilsynet, og også departementet har hatt i reservasjonsspørsmålet. Med fare for å forskyve debatten fra en ren prinsipiell sak om legers reservasjonsrett til et yrkesjuridisk anliggende for alle oss som begynte vår fastlegegjerning før 31. oktober 2011, da rundskrivet kom, velger jeg å si følgende: Jeg får ikke dette til å henge sammen. Men så er jeg da også bare en fastlege – som ikke forstår meg på rett og galt.

For hva er rett og galt? Hva skal være en pasients rettighet, og hva kan en lege tillate seg? Statsråd, jeg er enig i at pasienten skal være vårt primære fokus som lege, men det betyr ikke at vi kan være med pasienten inn i alle rom. Det har den norske fastlegestanden aldri gjort og skal heller aldri gjøre. Da hiver vi over bord vår kompetanse og følger ikke vår faglige og moralske integritet som leger. Om fastlegene går på akkord med seg selv i spørsmål som berører vår dype moralske overbevisning, rokker vi ved noe av det grunnlaget som norske leger skal bygge sin gjerning på: grundig etisk refleksjon og høy grad av medisinsk faglig integritet. Dette gjelder også for fastleger.

Akkurat som vi har en fri presse i Norge, trenger vi en fri fastlegestand. Ikke slik at vi uansett kan gjøre som vi vil. Selvfølgelig skal vi følge gode anerkjente retningslinjer for utredning, diagnostisering og behandling. Men når det f.eks. kommer til spørsmål om liv og død, blir saken en annen. Å tvinge fastlegen til å gå så til de grader på tvers av sin dype, moralske overbevisning, blir et skritt i retning av å ødelegge vår etiske integritet, til skade for pasient, helsevesen og samfunn. Det er alvorlig. Er det et slikt Norge vi vil ha? Spørsmålet om rett til eutanasi er ikke et hypotetisk spørsmål, slik du sa i debatt på NRK1 nylig. Det er et høyst reelt scenario som vil berøre oss om noen år. Når så skjer, vil jeg at mine pasienter skal vite at de har en fastlege som reiser seg for det ukrenkelige – nemlig livet.

Jeg vil at du skal vite, statsråd, at det er de færreste pasienter som faktisk sitter i stolen på fastlegens kontor før hun får vite at legen ikke kan gå med henne i abortprosessen. På legekontorene rundt om kring blir pasienten fortalt ved henvendelse at hun kan ta direkte kontakt med gynekologisk avdeling (etter anbefaling fra Helsetilsynet). Alternativet er at helsesekretærene loser pasienten direkte til annen lege på kontoret eller i kommunen. Dette foregår svært smidig og uproblematisk, så langt jeg kjenner til.

Fastlegen kan jo bare finne seg en annen jobb, sies det. Mener du at de av mine kollegaer som har jobbet 30 år som allmennlege og fastlege skal hive sin spesialistkompetanse over bord, begynne som assistentlege ved en sykehusavdeling og starte sin medisinske karriere på nytt? Hva med alle pasientene som mister den legen de er trygge på, som de vet hva står for, og som kjenner dem og deres familie gjennom mange år? Norge blir 100–200 fastleger fattigere. Og en legespesialitet som færre og færre unge søker seg til, mister dyrebar kompetanse.

Anne-Grete Strøm-Erichsen, om du fortsetter å kjøre denne saken slik du har gjort, vil du etterlate deg et historisk negativt ettermæle som den som bidro til å bryte ned retten til samvittighetsfrihet, stikk i strid med FNs menneskerettighetserklæring, som Norge har ratifisert.

Derfor: Snu i tide! Det vil det stå respekt av.