Tjavel, herr statsråd

Den rød-grønne regjeringen har styrt verdens rikeste land i dets absolutt rikeste periode gjennom alle tider. Om femti år kommer historikerne til å klø seg i hodet. Hva ble denne enorme overfloden brukt til? Hvilke storslagne offentlige bygninger, havner, flyplasser, veisystemer og jernbanelinjer?

Til sin egen store overraskelse kommer historikerne ikke til å finne noen ting. Noen vil lyse opp når de i arkivene ser henvisningene til en storstilt "månelanding", i form av "utslippsfrie" gasskraftverk. Men de skjønner fort at også dette er et blindspor. Den eneste investeringen de rød-grønne vil bli husket for, bortsett den storstilte aksjespekulasjonen gjennom Oljefondet, er innkjøp av amerikanske jagerfly til 300 milliarder kroner. Og det skjedde etter en høyst dunkel prosess, der en statssekretær, ifølge Wikileaks, lovet amerikanerne innkjøp lenge før det var politisk avklart.

Historikerne vil stusse over at Espen Barth Eide ikke ble etterforsket for å ha overlevert statshemmeligheter til en fremmed makt. Istedenfor ble han utnevnt til forsvarsminister like etterpå.

På noen felt vil historikerne oppdage en storstilt "satsing" fra de rød-grønne. Byråkratiet vokste kraftig, og konsulentbyråene opplevde en gullalder uten sidestykke. For noen måtte jo lage alle disse høringsnotatene, rapportene, evalueringene og utredningene. Noen måtte jo sitte i komiteene og utvalgene som regjeringen Stoltenberg ikke kunne få nok av.

Det finnes mange typer utredninger. Noen blir aldri lest av noen. De fleste av Norges offentlige utredninger (NOU) er i denne kategorien. Statsrådene bestilte dem for å kunne peke på at de tilsynelatende var i ferd med å gjøre noe, som regel etter at medieoppslag tvang statsråden til å uttale ordene: ”Sånn kan vi ikke ha det.”

Slike utredninger er harmløse. Andre er rene hvitvaskingsprosjekt, som konsekvensutredninger for oljeboring. En tredje type utredninger er erstatninger for politikk, og virker lammende.

Da landet ble utsatt for terror den 22. juli, gikk veldig mye galt. Politiet klønet det skikkelig til. Dårlige avgjørelser fra enkeltindivider i de første halvpaniske timene er nå én ting. At det åpenbart ikke fantes funksjonelle planer for å sikre regjering, storting og sentrale samfunnsfunksjoner, er verre. Istedenfor å rydde opp i problemene nedsatte regjeringen en kommisjon av private borgere – overbetalte forretningsadvokater, pensjonerte politisjefer, meieridirektører og midtøsteneksperter. De skal bruke ett år på å fortelle hva som gikk galt og kunne vært gjort annerledes. Istedenfor å gjøre det åpenbare ble situasjonen fryst fast. Politiledelsen og PST-sjef Janne Kristiansen, som unnskyldte seg med at gjerningsmannen var "arier" og derfor fløy under PSTs radar, har kunnet lene seg tilbake og si at "vi må avvente kommisjonens rapport før vi trekker noen konklusjoner". Til slutt falt hun for eget grep, men det er en helt annen historie.

Hvor mange statsråder skal det til for å skifte lyspærer? Svaret er samtlige, for Stoltenberg leder en vaktmesterregjering. Heller ikke hva som skal skje med egne kontorer greier regjeringen å mene noe om. Først bestilte de en utredning. Da den kom, i forrige uke, bestilte de en til, som skal være ferdig i løpet av 2013. Hva kommer til å stå i utredningen til mange millioner? Det vet vi allerede nå: Hvis man river høyblokka, så blir den borte. Da må man helst bygge noe nytt på tomta. Hvis man ikke river høyblokka, så må den restaureres. Vær så god, der har dere utredningen. Kan vi nå fatte en beslutning?

I forrige uke fikk vi også Jernbaneverkets utredning om høyhastighetstog. Det er nå kommet tre utredninger de siste årene. De spriker i alle retninger, både seg imellom og i hver utredning. Jernbaneverkets utredning tolket Klassekampens som "Ja, vi får høyhastighetstog i Norge". Aftenpostens leder slo fast at det, ifølge utredningen, var ulønnsomt.

Årsaken til forvirringen er at utredningene er politiserte. Jernbaneverket har fått sine regnemåter fra Finansdepartementet, som er imot alt som koster mye penger. Konklusjonen av utredningene avhenger helt og holdent av hvilke premisser man legger til grunn. Man får med andre ord det resultatet man vil ha. Skal banen leve i 30 eller 60 år? Om man velger det første, blir lyntog ulønnsomt, men ikke om man velger det siste.

Konsekvensene av lyntogutredningen skal presenteres til neste år i neste nasjonale transportplan. Det er et uforpliktende dokument som garantert vil kreve nye utredninger.

Utredningsgalskapen dreper all entusiasme og handlingskraft. Selv regjeringen har innsett at det er gått for langt. Samferdselsdepartementet nedsatte denne uken et arbeidsutvalg som skal undersøke hvordan planleggingen av vei og jernbane kan gå fortere. Etter planen skal de levere sin rapport i april. Ett hett tips er at kommer de til å foreslå at problemstillingen utredes nærmere av et større utvalg, i tråd med styringsdokumentet Retningslinjer for retningslinjer.

Kall det hva du vil, bare det er handlingslammelse, ansvarsfraskrivelse, styringsangst eller et ord som ligner. Flommen av utredninger er beslutningsvegring forkledd som demokrati.