• Studentene ved NKF får en tverrfaglig bakgrunn og øvelse i kreativitet som alt arbeidsliv i regionen trenger, mener Erik Lerdahl, professor i kreativitet.

    FOTO: Tord Paulsen, NKF

Vi trenger en kreativ møteplass

Sist uke ble det klart at Norges Kreative Fagskole (NKF) legger ned sin avdeling i Stavanger. Det er et stort tap.

NORGES KREATIVE FAGSKOLE (NKF) har tilbudt en toårig fagskoleutdanning innen journalistikk, grafisk design, interiør, reklame og foto, med mulighet for å ta en bachelorgrad i utlandet etterpå. Regioner som vi stadig sammenligner oss med – Bergen, Trondheim og Oslo – har en rekke utdanninger innen design, kommunikasjon og estetiske fag der man lærer seg systematisk arbeid med kreativitet. I disse byene kan man både ta bachelorgrad, mastergrad og doktorgrad på feltet.

Da jeg kom til Stavanger var det slående hvor svakt regionen var på området. Det eneste unntaket var avdelingen på NKF, som utdannet en rekke dyktige fagfolk regionen har hatt glede av. Nå legges denne ned. Hva har det å si for Stavanger-regionen?

FOR DET FØRSTE er en slik utdanning viktig som møteplass for den kreative industrien. I et intervjustudium jeg gjorde i 2008 kom det tydelig frem at det i utgangspunktet er dårlig samhandling mellom kommunikasjonsbyråene i byen. Det er mye kniving og få møteplasser. Skal man ha et sterk, faglig miljø, er det viktig med møteplasser der man kan utveksle ideer og tanker. Studenter som gikk på skolen skapte, seg et nettverk som de senere fikk glede av, da de gikk ut i arbeid. I studietiden er det lettere å få nære relasjoner innen sitt fag og mellom fag, det er mindre posisjonering.

Kreativitet må nemlig læres og praktiseres. Den er en muskel som må trenes.

Med utdanning i regionen hadde også bedrifter og byråer tilgang på nyutdannede som kjente til den lokale kulturen og næringslivet. Når næringslivet skal ansette folk som bare har utdanning fra utlandet eller andre steder i landet, mister man noe. Impulser utenfra er viktig, men vi trenger også nyutdannede med lokalt kjennskap.

FOR DET ANDRE er en utdanning lokalt en viktig arena for kunnskapsutvikling. I studier kan man lettere teste ut nye metoder og områder som ikke ved første gjennomgang er kommersielle. I innovasjonspraksis i bilindustrien utvikler aktørene først konseptbiler som i neste omgang kan lede til masseproduserte biler for inntjening. Når bransjen hele tiden har krav om inntjening og fakturering, begrenser det muligheten for utforskning og kreativ tenkning slik som en utdannelse kan romme. Studenter kan utforske utradisjonelle case for bransjen, og byråene får rimelig og lett tilgang til «jomfruelig ideer». Et sterk, faglig miljø lever nemlig best i brytningen mellom teori og praksis, der det er kort avstand, både mentalt og fysisk, mellom utdanning og arbeidslivet. Det blir ikke det samme når utdanningene finnes andre steder i landet.

Studentene ved NKF får en tverrfaglig bakgrunn og øvelse i kreativitet som alt arbeidsliv i regionen trenger, mener Erik Lerdahl, professor i kreativitet.

«Helt sentralt er å ha studenter fra humanoria og estetiske fag sammen med studenter fra tekniske og økonomiske fag. En slik forståelse virker fremmed i denne regionen», skriver Erik Lerdahl.

FOTO: Tord Paulsen, NKF

FOR DET TREDJE oppstår innovasjon ofte i brytningen mellom ulike profesjoner. Vi trenger en teknisk tilnærming, og vi trenger en økonomisk tilnærming til problemstillinger. Men vi trenger også en estetisk tilnærming og brukerorientert tilnærming for å løse mange av utfordringene vi står ovenfor.

Ved NTNU i Trondheim, der jeg selv tok min doktorgrad, er dette en kjensgjerning. De har et eget fag kalt «eksperter i team», der studenter fra ulike fagdisipliner kommer sammen for å løse oppgaver. Helt sentralt er å ha studenter fra humanoria og estetiske fag sammen med studenter fra tekniske og økonomiske fag. En slik forståelse virker fremmed i denne regionen. Studier innen humanoria og estetiske fag legges ned med et pennestrøk. Jeg er selv opprinnelig utdannet sivilingeniør og har stor respekt for teknologiske fag, men det er ofte ikke nok for å få til nyskapning!

FOR DET FJERDE viser flere studier, blant annet fra IBM 2010, at kreativitet av toppledere blir vurdert som den viktigste ledelseskompetansen for å lykkes i næringslivet i fremtiden. Ledere vurderer dessuten kreativitet som den viktigste kompetansen hos sine egne medarbeidere. Hva slags signaler gir det da at regionen mister de utdanningene som har største fokus på kreativitet?

Stavanger er ikke er en universitetsby, men en by med et universitet.

Studentene ved NKF lærer seg en rekke metoder i systematisk idéutvikling. Kreativitet må nemlig læres og praktiseres. Den er en muskel som må trenes. Studentene ved skolen trenes i målrettet arbeid med ideer og teamarbeid. En del av studentene vil ikke arbeide direkte med faget de tar på skolen, men de lærer seg en kreativ tilnærming og prosesstenkning som kan brukes på mange andre fag og problemstillinger. Å studere fag ved NKF er bra også om man senere velger å bli ingeniør, det utvikler deg som menneske. Det er ikke snakk om enten medieutdanning eller teknologisk utdanning – slik Ståle Kyllingstad utbasunerte for en tid tilbake.

FOR DET FEMTE må vi spørre oss hva slags by og region vi vil ha. Skal alt i regionen stort sett handle om olje? Det er blitt satset store beløp på nye kulturbygg, som Konserthuset. Stavanger var europeisk kulturhovedstad i 2008. Samtidig savner jeg en bevissthet blant politikerne i forhold til satsning på kulturnæringen, ikke minst i forhold til utdanning. De høye inntekter sammen med svak boligbygging gir høye boligpriser, som virker negativt for unge som vil studere i regionen og for yrkesgrupper som tjener mindre. Det er få studentboliger. Når det ikke lenger er utdanninger innen kommunikasjon og estetiske fag mot næringslivet, blir det en mer ensrettet studentmasse og et smalere tilbud. Regionen blir mindre attraktiv.

SATT PÅ SPISSEN vil jeg si at Stavanger ikke er en universitetsby, men en by med et universitet. Stavanger er ikke en levende studentby, slik Bergen og Trondheim er. Studentene er lite synlig i bybildet, og det er lite forståelse for behovet for bredde i utdanningen. Har ikke politikerne og bransjen et ansvar for å ta vare på mangfoldet i utdanningen og skape et levende studentmiljø?

Dette krever handling.

 

Les også

Siste fra Meninger

Siste nytt

Siste 100 saker