Ville verden vært en idyll uten islam?

I løpet av et par tiår er islam i tiltakende grad blitt demonisert både i USA og Europa. Ikke bare islamistiske fundamentalister og terrorgrupper, stadig oftere hevdes det at det er islam i seg selv som er problemet, at en verden uten islam ville vært fredeligere. Best kjent er Samuel P. Huntingtons påstand om islams ”blodige grenser” mot andre kulturer.

En ny amerikansk bok, skrevet av en mann med en litt spesiell bakgrunn, avfeier Huntingtons påstander som historieløse: Islam er ikke problemet. En verden hvor islam ikke fantes ville være minst like voldelig.

Tidligere CIA-sjef

Graham E. Fuller er akademiker og ekspert på Midtøsten, Asia og forholdet mellom etnisitet og religion. Men han er også tidligere leder av CIAs kontor i Kabul og nestleder i CIAs strategiråd. Han forlot etterretningsorganisasjonen i 1988 til fordel for en forskerstilling ved Rand Corporation. Fuller har skrevet flere bøker om Midtøsten og islam. I ”A World without Islam”, som nylig ble utgitt i USA, gjør han et historisk lengdesnitt fra dagens antimuslimske stemninger tilbake til før-islamsk tid. Hovedkonklusjonen er at motstanden mot Vesten var rotfestet i Midtøsten før islam oppsto, og at religion alltid har betydd langt mindre for konfliktnivået der enn geopolitiske, sosiale og økonomiske forhold.

Sverdets religion?

Islam omtales ofte som ”sverdets religion” og det er en folkelig oppfatning at profeten Muhammeds lære ble spredt gjennom arabisk militær erobring, med Spania som det beste eksempelet på hva som ville skjedd med hele verden om de muslimske horder ikke var blitt stoppet. Fuller minner om at islam grenser mot fire store kulturer: den kinesiske, den indiske, den russiske og den vest-europeiske. Bortsett fra i de tilfellene hvor islams fremvekst falt sammen med allerede eksisterende geopolitiske og etniske konflikter, som i Midtøsten, Tsjetsjenia, Kashmir og Xinjiang, ble islam raskt og fredelig assimilert.

Islam kom til Kina tidlig. Allerede i 651, bare 18 år etter Profetens død brakte arabiske handelsmenn den nye religionen til Kanton. Der ble de nye ideene godt mottatt. Tang-dynastiets keiser ga ordre om å reise en moské, den første i Kina. Moskeen står der ennå.

20 millioner muslimer

Fuller minner om at det i dag bor 20 millioner muslimer i Kina, flere enn i de fleste arabiske land. De fleste av dem, hui-muslimene. er etniske Han-kinesere. De er godt integrert og praktiserer sin tro som assimilerte kinesere, mens de tyrkiske uigurene i Xinjiang-provinsen slåss for selvstyre. Konflikten er et resultat av de kinesiske forsøkene på å erobre Sentral-Asia, et forsøk som ble stoppet av arabiske, muslimske styrker i slaget ved Talas i 751. Som en følge av dette slaget vendte de tyrkiske stammene i regionen seg i økende grad til islam. Det var ikke Muhammeds etterfølgere som var erobrerne, men kineserne.

Som i Russland gjorde ikke de kinesiske muslimene opprør før de ble utsatt for ekstrem undertrykkelse under Quing-dynastiet, og senere under kommunistpartiet. Fuller viser også til at Kina var raske med å bruke den såkalt globale krigen mot terror til å erklære de uigurske separatistene som en del av det samme terrornettverket som Washington ville nedkjempe. Russland gjorde det samme med de tjsetsjenske separatistene.

Uigurer og tibetanere

”Det er åpenbart, som ellers i dagens verden, at Beijings problem ikke er islam, men etniske minoriteter, spesielt hvis deres etniske identitet forsterkes av en bestemt religion, som hos de muslimske uigurene og de buddhistiske tibetanerne”, skriver Fuller.

I India har islam helt ulik historie i nord og sør. Til den sørlige delen av det indiske subkontinentet kom islam gjennom handel og misjon. I nord ble religionen introdusert flere hundre år senere sammen med en av de mange invasjonsbølgene fra Sentral-Asia. Resultatet er at spenningen mellom hinduer og muslimer er langt sterkere i nord enn i sør, hvor den muslimske befolkningen ble integrert i lokal kultur. Fuller viser til en analyse fra Brookings Institution som konkluderer med at islam kom til India med ny militærkunnskap, teologi og politiske ideer, men at intet av dette ødela den før-islamske indiske kulturen. Mogultidens India, hvor islam dominerte kultur og styresett i flere hundre år, er den rikeste perioden i Indias historie, med det islamske Taj Mahal som et varig symbol.

Islam endret India

”Den historiske erfaringen med islam i India viser overveldende fruktbar sameksistens…Islam har endret Indias kurs, men hovedsakelig gjennom integrasjon, assimilering og fusjon”, skriver Fuller.

Da den andre kalif, Umar, rykket inn i Jerusalem i 637 ble han mottatt med åpne armer av jødene. I stedet for å plyndre byen, ryddet de muslimske styrkene tempelet og lot jødene få praktisere sin tro, for første gang på 500 år. ”Men de første korsriddernes okkupasjon i 1099 var noe helt annet. Jødene, som fryktet å komme under kristent styre, kjempet på muslimsk side i forsvaret av byen, men forgjeves.” Korsridderne massakrerte så godt som alle Jerusalems innbyggere, kvinner og barn, muslimer og jøder – og de fleste ortodokse kristne.

Europeisk invasjon

”Europeiske styrker invaderte kjerneområdet i Midtøsten. Dette var den første av det som skulle bli en lang historie med væpnete vestlige intervensjoner”, skriver Fuller, som også minner om at korstogene ikke kom i gang før nesten 500 år etter Jerusalems ”fall”, og at de var uttrykk mer for europeisk ekspansjonisme enn for religiøs glød. Det første korstoget mot islam er også første gang muslimer kalte til jihad mot vestlige invasjonsstyrker.

Han legger stor vekt på at de anti-vestlige holdningene i Midt-Østen har røtter tilbake til splittelsen av Romerriket i en vestlig og en østlig del, en splittelse som ble sementert ved det store skismaet mellom den romerske og den ortodokse kirke i 1054. Hadde islam ikke erobret Midtøsten, ville den antakelig forblitt ortodoks kristen, og motstanden mot Vesten ville vært den samme. Den ortodokse kirken er den mest underdanige overfor staten av de store religionene. Etter Fullers mening ville et Midtøsten under ortodokst regime vært mer konservativt i politiske og sosiale spørsmål enn under islam.

Islam som patina

”Det er vanskelig å hevde at islam representerte noen slags ny og aggressiv kraft som plutselig endret Mistøstens geopolitiske karakter, eller innførte nye anti-vestlige impulser. Tradisjonelle kulturer, holdninger og geopolitiske forhold forble uendret, men nå under islamsk patina. Hvis islam ikke hadde oppstått, ville de ikke de gamle mønstrene med semittisk motstand mot gresk og romersk kultur likevel vært der?”, skriver Fuller.

Han viser også gjentatte ganger til jødiske forskere og lærde som hevder at jødisk kultur gjennomgående har hatt langt større frihet under islamsk styre enn i kristne samfunn. Det var først med opprettelsen av staten Israel og fordrivelsen av palestinerne at den fredelige sameksistensen mellom Bokens folk brøt sammen. De katolske monarkene, kong Ferdinand og dronning Isabella, gjorde i 1492 slutt på nesten 700 år med et for det meste pluralistisk muslimsk-kristent-jødisk multikulturelt samfunn på den iberiske halvøy, og de gjorde det gjennom den første etniske rensingen av muslimer og jøder fra Europa.

Europa dominerte

Etter at polske tropper stoppet den ottomanske hærens beleiring av Wien i 1683 invaderte og dominerte Europa så godt som hvert eneste muslimsk land i hele verden. Så sent som etter den første verdenskrig var så godt som alle islamske områder – deler av ørkenen i Saudi-Arabia og Afghanistan unntatt – under kontroll av europeiske imperier. Sverdet har vel så ofte vært i de kristnes hender.

Islams manglende reformasjon blir ofte brukt som en forklaring på den muslimske kulturens tilsynelatende motstand mot modernisering. Fuller minner om at heller ikke de ortodokse kirkene har gjennomgått noen reformasjon og at Luthers verk i vest ikke ville vært mulig uten støtte fra de tyske prinsene, som ikke hadde teologiske, men klart politiske beveggrunner.

Kirken over staten

”I kristenhetens historie finner vi hele tiden stat og kirke tett knyttet til hverandre. Det gjør vi ikke i islams historie…religiøse overhoder i islamske stater utnevnte aldri de politiske lederne, slik det skjedde i kristenheten.”, skriver Fuller. Unntaket som bekrefter regelen er det spesielle shia-styret i Iran.

De europeiske kolonimaktene hindret islamske institusjoner i å utvikle seg organisk sammen med resten av samfunnet. I følge Fuller er dette årsaken til den stivnete tilstanden mange av disse institusjonene i dag befinner seg i. At islam ble hindret i å utvikle seg normalt innenfor de statene som Vesten styrte, har skapt farlige spenninger over store deler av den muslimske verden og lagt grunnlaget for økt radikalisme.

Grunn til å hate

Størsteparten av verden har opp gjennom historien hatt mange grunner til både å beundre og hate Vesten. ”Muslimene har ikke monopol på å være sinte på Vesten, selv om de spesielle forholdene under den såkalte krigen mot terror har utløst en periode med spesielt sterk anti-amerikanisme blant muslimer”, skriver Fuller, som mener at Bush-regimet forente Russland, Kina og den muslimske verden. Russland så seg om etter geopolitisk støtte da de følte seg omringet av amerikansk militær ekspansjon via baser i Usbekistan, Kirgisistan, Georgia, Aserbajdsjan og Tadsjikistan. Støtten kom fra muslimsk hold.

Fuller viser til hvordan USA og Europa har ulike erfaringer med assimilering av muslimer inn i egne kulturer. Mens de muslimene som kom til USA stort sett var høyt utdannet og fant sin plass i de profesjonelle yrker, tok Vest-Europa imot store mengde ufaglærte, fattige innvandrere, som ikke var enkle å assimilere, spesielt i små land som de skandinaviske. Fordi de ikke blir assimilert, trekker de seg inn i egne kulturelle skall, og forsterker på den måten bildet av muslimen som en som ikke vil bli en del av sitt nye samfunn.

Inn i et skall

”Den unge generasjonen er født i Europa, snakker europeiske språk som innfødte og er utdannet i Europa. Likevel er de utstøtt og marginalisert av sosiøkonomiske grunner, og vender seg derfor til ”islam” som en ny, interetnisk, identitet i fravær av andre samlende identiteter. Men dermed utløser de mistenksomhet i et post-religiøst Europa. ”Når Vestens kriger blir oppfattet som først og fremst rettet mot islam, som i den globale krigen mot terror, blir islams betydning inflatert og muslimsk solidaritet drevet til abnorme nivåer”, hevder Fuller, som altså har en prominent fortid i CIA. Det hindrer ikke at han i boken skriver at den amerikanske politikken under Bush antakelig har gjort mer for å skape en likt tenkende umma – det internasjonale muslimske fellesskap – enn noen annen faktor siden Profetens tid.

Han minner om at det på 50- og 60-tallet var arabisk nasjonalisme som ble regnet som den største trusselen mot vestlige interesser i Midtøsten. Islamistene ble finansiert av både USA, Europa og Israel for å svekke de nasjonalistiske bevegelsene.

Kamp uansett

Konfliktene i Midtøsten er ikke en sivilisasjonskrig mellom islam og andre kulturer, skriver Fuller. ”Hadde islam ikke fantes, ville de kristne palestinerne ikke vært mer villige til å gi fra seg landet sitt til jødene, eller avstått fra geriljakrig for å få landet tilbake…Selv om denne palestinsk-jødiske konflikten etter hvert har fått religiøse overtoner på begge sider, har islam ikke noe med dens opprinnelse å gjøre. Den palestinske bevegelsen har gjennomgått tre faser: en arabisk nasjonalistisk, en marxistisk-leninistisk og endelig en islamistisk. Alle hadde samme mål: en uavhengig palestinsk stat.”

De metodene som i dag preger mye av motstandskampen; selvmordsbomber og terroranslag mot sivile, er også nye fenomener. Går vi bare 25 år tilbake, var det ingen som bekymret seg for islamistiske selvmordsangrep. De første som tok i bruk disse metodene i moderne tid var de tamilske tigrene, som er hinduer. Men heller ikke der sprang volden ut av religionen.

Islam ikke årsak

Fullers hovedtese er at verken islam, koranskolene eller radikal ideologi er årsak til de konfliktene som i dag oppfattes som drevet av militant islamisme. Han hevder at religiøse eller ideologiske faktorer åpenbart galvaniserer motstanden, men de er ikke årsaken: ”Tror vi at muslimenes erfaring med vestlig undertrykkelse gjennom århundrene ikke ville betydd så mye for dem, hvis de ikke hadde vært muslimer?”

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på Twitter.com/svelle