Arnfinn Nordbø har blitt kalt «notorisk homopuler», «forpult homokuk» og «rævpuler.» Han har fått høre at Satan har tatt bolig i kroppen hans, og fundamentalistiske kristne miljøer ønsker ham død og brent i helvete. De skammer seg over hans eksistens. Bedre død enn homofil.
At religiøse miljøer har betydelige homseproblemer, er ikke nytt. Det er vanskelig for dem å akseptere at en mann elsker en mann. Det er vondt for dem å godta at en mann ønsker å ligge med en annen mann. Den foreløpige løsningen i vår hjemlige debatt, er å fordømme og imøtekomme med samme hånd: Respekt for mennesket, men ikke for legningen.
Arnfinn Nordbøs sak er gemen og inhuman, og den er alvorlig. Det handler om unge mennesker som tar sitt eget liv på grunn av manglende selvfølelse og tilhørighet. Den handler om trakassering, hets og fundamentalistisk disrespekt. Arnfinn Nordbø har vært modig og fortjener honnør, både fra kristne miljøer som tar avstand fra den mørke middelalderen som har flommet ut over Rogaland denne uka, men også fra humanister, som undertegnede.
Og vel også fra Stavanger Aftenblad? Man skulle tro at Stavanger Aftenblad markerte et utvetydig og klart ståsted i saken.
Tom Hetland kan umulig ha skrevet lederen 22. mai, med tittelen «En smertefull sak». En sjefredaktør skriver ikke alle lederne sine. Men han er forpliktet til å gå god for dem, de skal være hans og avisas stemme. Men denne har han neppe skrevet selv - og hvordan han kan ha gått god for den, er meg en gåte.
Skal jeg tippe, så er den skrevet av en av de mange personlig kristne som arbeider i Stavanger Aftenblad og har betydelige bindinger til sentrale posisjoner i Kristen-Norge. Her er det mange å ta av. Det er et nettverk like sterkt og dulgt som styrevervene i Stavanger.
Hva sier denne lederen?
Den viser betydelig forståelse for begge sider i saken og maner til besinnelse. Den snakker om hvor vanskelig dette er for de med dypt religiøse overbevisninger, samtidig som den advarer, mildt, mot språkbruken til enkelte.
Den synger som en forståelsesfull teolog. Jeg ser for meg en prest som stiger fram på preke- stolen en vanskelig søndag. Dette er en både konservativ og moderne prest. Fremst av alt er han mild og empatisk.
Han har fått en vanskelig sak. Et vel ansett ektepar i menigheten har en homofil sønn som har stått fram med sin syndige legning. De har slått hånden av ham. Vennene har sendt grovt sjikanerende SMS-er.
Presten synes dette er trist, ja, en smertefull sak. Han ønsker å mane til forsoning. Han løfter øyenbrynene under to sørgmodige hundeøyne, han folder hendene. Han snakker om en nåde større enn våre egne liv. Han snakker om at det må være et felles mål å føre samtalen på et respektfullt plan. Han sier at her står sentrale krefter ulykkeligvis mot hverandre, dypt religiøse overbevisninger mot politiske og samfunnsmessige forordninger. Ja, homofilisaken stikker dypt, sier den ganske unge presten - og det går et søkk gjennom menigheten når han nevner H-ordet. Den kan skape brudd mellom nære fordi de føler at Guds ord er krenket.
Det er en hard søndag. Presten gjør så godt han kan. Han vet hva han har å stri med. Han er en bra kar, denne presten. Han kjenner menigheten sin, han kjenner den mørke middelalderen som huserer hos enkelte. Han vet antagelig hvordan han skal takle dem.
Men han kan ikke skrive ledere i Stavanger Aftenblad.
Å framføre denne forståelsen innad i et fundamentalistisk kristent miljø, for å forsone eller forhandle, er kanskje et klokt trekk. Men som offisiell linje, på lederplass i Aftenbladet, er det uakseptabelt å vise forståelse for et miljø og personer som har kalt Arnfinn Nordbø for notorisk homopuler og ønsker ham brent i helvete. Uansett hvor personlig kristen lederens avsender måtte være.
Det er åpenbart at hvis denne saken hadde stammet fra en bedrift, eller et politisk parti, så ville Aftenbladet fordømt trakasseringen, sjikanen og hetsen på det sterkeste.
At Aftenbladet ikke gjør det nå, er forstemmende og avslørende.
Vi vet at Tom Hetland er ansvarlig redaktør for en avis med en dårlig skjult religiøs agenda. Vi vet hvor tungt både konservatismen og kristendommen sitter i veggene til avisa. Vi vet at huset har sterke bindinger til Kristen-Norge. Vi skulle ønske avisa var tydeligere på dette, sånn at det var uttalt og åpent kjent. Men det er ikke avisa. Stavanger Aftenblad foretrekker manglende åpenhet.
Men har Aftenbladet også et homoproblem skjult i de foldede hender og den vennlige forståelsen?
Det visste vi ikke.
Kommentarer