Sist lørdag skrev jeg om Bilderberg-møtene, en årlig samling av rundt 120 av verdens mektigste politikere og næringslivsledere. Artikkelen utløste en middels livlig nettdebatt hvor noen fnøs av hele problemstillingen mens andre var enige i at pressen kanskje kunne flyttet noen av stormtroppene fra stabburet på Ås til Bilderbergernes avstengte hotell i Virginia.
En debattant var imidlertid ikke særlig imponert av forsøket på å tillegge de diskrete møtene mellom utenriksministre, partisjefer, nokiadirektører, googlesjefer og oljebaroner særlig betydning. Han mente at de redaksjonsmøtene jeg selv deltar i, er et langt viktigere maktforum for lokalmiljøet enn Bilderbergmøtene. På de daglige møtene mellom redaktører og journalister «avgjøres hvem blant samfunnslivets deltakere som skal velsignes, beskyttes eller settes i gapestokk, med store konsekvenser både for samfunn og enkeltmennesker», skrev han, før han karakteriserte redaksjonen som et surrogatpresteskap og spurte hvorfor offentligheten ikke har fullt innsyn her, siden vi er så opptatt av åpenhet alle andre steder.
Han har et poeng. Han har faktisk det.
ALLE DE TRE offisielle statsmaktene har regler om offentlighet. Publikum, også kjent som borgerne, har i det minste delvis innsyn i Stortingets forhandlinger, i forvaltningens utøvelse og i domstolenes virksomhet. Men den fjerde statsmakt har forhenget tett trukket for.
I dag vet vi nesten deprimerende mye om hva Åslaug Haga har gjort med sine brygger, stabbur og selvangivelser de siste 10 årene. Men vi vet ikke særlig mye om hvorfor hennes små og store synder ble kjent akkurat nå. Hvordan kunne det ha seg at VG fikk vite om den ulovlige bryggen, mens Dagbladet plutselig fant fram til hybelen på stabburet? Ble de begge, helt uavhengig av hverandre og som resultat av en kosmisk tilfeldighet, samtidig grepet av en trang til å lese gamle kommunale protokoller? Eller ble begge redaksjonene tipset av noen med en agenda?
EN LESER MENER å vite at tipsene kom fra sterke krefter som ville stoppe Haga etter at hun sa nei til oljeboring i nord. Det vet jeg ingenting om, og det får alle vi som ikke deltar på redaksjonsmøtene i Dagbladet og VG, sannsynligvis heller aldri vite.
Mulighetene for innsyn hadde vært langt større om vi hadde bodd i den - i amerikansk forstand - lille byen Spokane på grensen mellom Washington og Idaho. De to daglige redaksjonsmøtene i lokalavisen The Spokesman-Review videooverføres på nettet - i sann tid. Et webkamera inne i det aller helligste, redaksjonens vurderinger spredt til alle internettets utkanter, kan det bli større åpenhet?
ORDNINGEN KAN tyde på at The Spokesman-Review enten ikke har konkurranse eller ikke utøver en journalistikk som truer noen. Og uansett åpenhet så foregår nok også i den redaksjonen de mest interessante diskusjonene utenfor kameraenes og mikrofonenes rekkevidde. Men redaktør Steve Smith driver et omfattende eksperiment med det han kaller «Den transparente redaksjon». I tillegg til å webcaste redaksjonsmøtene publiserer avisen referat fra interne debatter og vurderinger (sist torsdag diskuterte redaktørene om et par som var arrestert for å ha slått sin treårige datter halvt i hjel fortjente førstesiden). Både sjefredaktøren og nyhetsredaktørene blogger jevnlig om avgjørelsene de tar, og svarer på spørsmål fra leserne i et rullerende nettmøte. «Nyheter er en samtale med leserne», hevder Steve Smith.
Ikke så i Norge. Her foretrekker vi monologen. Det store Vi taler, alle andre lytter. Det meste av det vi publiserer, diskuterer vi aldri med leserne. Skulle de trekke vårt skjønn i tvil, henviser vi ofte til at saken har vært underlagt en «journalistisk vurdering», en prosess som er ganske uangripelig i sin esoteriskhet. Som andre yppersteprester foretrekker vi å forrette på et språk som andre ikke helt forstår.
MEN SOM EN konsekvens av at pressefolk krever stadig større innsyn i politikere og aksjemegleres privatsfærer for å avsløre deres bindinger og blundere, øker kravet om å vise våre egne kort.
Etter Manuela Ramin Osmundsen, etter Gerd-Liv Valla og Åslaug Haga utfordrer jeg derfor min egen stand - og min egen rolle som redaktør: Hvordan kan vi øke innsynet i våre egne prosesser uten å svekke kildevernet og redusere medienes rolle som uavhengig kritiker (den egentlige Riksrevisjonen, som Kåre Willoch kaller pressen)? Her er tre konkrete forslag, som alle har råd til:
1. La oss uoppfordret begrunne våre kontroversielle avgjørelser. I en egen sak på papir eller nett kan vi forklare hvorfor vi identifiserte, brukte et privat bilde eller offentliggjorde intime opplysninger.
2. La oss etablere et kontinuerlig nettmøte hvor redaktøren svarer på spørsmål og innvendinger fra leserne - og gjerne blottlegger den tvil som måtte ha hersket i hans hode eller i redaksjonen.
3. I små samfunn som de norske byer og bygder, er vi alle tidvis inhabile. Men hvis vi som en regel offentliggjør våre bindinger, kan leserne selv vurdere hvor sterkt de svekker vår integritet.
Disse forslagene er ikke nok til at forhenget revner. Men en liten rift kan de kanskje skape?
Kommentarer