Arrangørene vil sannsynligvis kunne oppsummere at årets oljemesse - den 18. i rekken - har slått alle rekorder, og befestet ONS som Europas viktigste møteplass for petroleumsbransjen.
ONS finner sted i et Stavanger som nå for alvor høster fruktene av rollen som norsk oljehovedstad. Den økonomiske aktiviteten i regionen har aldri vært større, heller ikke velstanden. Og kulturhovedstadsprosjektet har gitt oljebyen en ny dimensjon. Sammenlikninger med andre storbyer viser at stavangerfolk er mer tilfreds med det meste.
Utenforstående observatører betrakter de gylne tidene i Stavanger med en blanding av fascinasjon og forundring. «Stavanger anno 2008 bobler over av olje, folkevekst og velstand. Det rareste av alt er at alle tror det skal vare,» skriver Jostein Løvås i Dagens Næringsliv, og lister så opp truslene mot oljebyen: fallende oljepris, færre funn, høyere kostnader, klimautfordringen og den globale innsatsen for å finne alternativer til olje.
Hos enkelte kommentatorer kan vi se kimen til en viss skadefryd med tanke på den dagen pilene for alvor peker nedover: «En lyspære skinner ofte sterkest før den slokner,» sa lederen for utviklingsselskapet Oslo Teknopol, Knut Halvorsen, til Aftenposten i sommer i en kommentar til Stavangers suksess i forhold til de andre storbyene.
I stavangerregionen har det alltid vært en vegring mot å gå for dypt ned i disse problemstillingene. Dels skyldes det vår økonomiske historie, som har lært oss at det går opp og ned, men at det som regel blir en råd til slutt. Dels har vi erfaring for at den varslede oljenedturen har en tendens til å bli utsatt. Og når oljealderen ugjenkallelig er på hell, setter vi vår lit til at vår egen driftighet, entreprenørånd og kompetanse skal hjelpe oss videre.
Det er mye sunt i en slik optimistisk tilnærming. Men det kan også føre til at man undervurderer de store omstillingsutfordringene som denne regionen står overfor i de nærmeste 10-20 årene. Riktignok er det offisiell politikk at Stavanger skal utvikle seg fra oljehovedstad til energihovedstad, men legges det nok trykk bak denne målsettingen? Hvordan skapes det sterke nok incentiver til å satse alternativt, så lenge den tradisjonelle oljeindustrien går så det suser?
I forbindelse med kulturhovedstaden er det viktige spørsmålet stilt: «Ka då, ittepå?» Spørsmålet er ikke mindre relevant for oljehovedstaden som i disse dager viser seg fram for verden i all sin vellykkethet.
Kommentarer