De er på flyplassen særlig når det lir mot helg. De er som pakkepost med adresseopplysninger hengende rundt halsen. De skal besøke den av foreldrene de ikke bor sammen med, som regel faren. Så er det hjem igjen søndag kveld.
Av og til er dette eneste løsningen. Men etter et par, tre sommermåneder der jeg har vært mye til og fra Stavanger og flakset land og strand rundt på ferie, kjenner jeg hvor slitsomt det er med stadig skifting. Hyggelig å få komme på besøk, men ganske så slitsomt med stadig skifting av seng.
Hvordan lever barn med pakkepostoppleggene sine?
Nå skal barneloven revideres når det gjelder barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, bosted og samvær etter en skilsmisse. Forslaget ble lagt fram i vår, nå er høringsfristen avsluttet, og et lovforslag om endringene skal etter planen komme neste år.
Barn er i mange tilfeller taperne i en skilsmisse. Et av tapene er liten kontakt med den av foreldrene som ikke har det daglige ansvaret.
Bakgrunnen for at regjeringen satte ned dette utvalget som skulle vurdere endringer, var at perspektivet for utvalget skulle være at begge foreldre ansees å være like viktige for barnet.
Siden det i praksis har vært mor som har hatt hovedansvaret og hovedjobbingen med barna etter en skilsmisse, er altså perspektivet at fars rolle skal bli viktigere, og at loven skal legge til rette for det. En viktig grunn til at utvalget ble nedsatt, var kravet fra visse hold om at delt bosted for barn burde være hovedregel etter en skilsmisse. Målet var at begge foreldre skal anerkjennes som likeverdige omsorgspersoner, og da måtte delt bosted for barna være konsekvensen.
Sett ut fra et likestillingssynspunkt er dette viktig. Men det må være lov å spørre om økte rettigheter for far automatisk fører til bedre forhold for barna i en skilsmissesituasjon.
En barnelov må ha barnets beste som den overordnede normen. Kolliderer normen om barnets beste med et ønske om større likestilling, må likestillingskravet vike, uansett hva regjeringen ønsker.
Å pendle mellom to hjem kan gå bra. Men jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være slitsomt for et barn å forholde seg til to hjem, to senger, to miljøer i en stadig skifting.
Barn har behov for trygghet og faste rammer i sin hverdag. En stadig pendling mellom to hjem må være utmattende.
Derfor er jeg glad for at flertallet i barnelovutvalget sier nei til kravet om delt bosted som hovedregel etter en skilsmisse. Jeg er glad for at de understreker at den påvirkning og normdanning som skjer gjennom lovgivning, må ha som basis at loven gi rammer om det som er best for barnet. Norge har underskrevet den internasjonale barnekonvensjonen. Den må være den overordnede normen for det som samfunnet skal avgjøre når det gjelder barns oppvekst og levevilkår.
Hvis det er så viktig for de skilte foreldrene å ha samvær med barnet, bør det heller være slik at barnet kan bli boende fast i et av hjemmene, og så kan far og mor skifte med å bo hos barnet slik at det blir de voksne som tar strevet og uroen med en konstant flytting.
Den logiske konsekvensen av at barnets beste skal være hovedprinsippet, blir også at den ene av foreldrene ikke kan flytte med et barn hvis den andre med foreldreansvaret er imot en slik flytting. Den logikken har et flertall i barnelovutvalget fulgt.
Flere har kritisert dette flertallsforslaget. Kritikerne sier at siden det fremdeles er de skilte kvinnene som i hovedsak har ansvaret for barna etter en skilsmisse, så vil en slik lovendring gjøre forholdene umulige for mange kvinner.
Den fraskilte ektefellen kan nekte dem å flytte. Kanskje skjer det ut fra et ønske om å ha mye omsorgsansvar for barnet. Men kanskje sier han nei for å straffe, eller for å utøve urimelig makt over den tidligere ektefellen.
Lovforslaget om et slikt flytteforbud er et sterkt inngrep i kvinners privatliv.
Ut fra et kvinneperspektiv er det fristende å avvise forslaget. Men skal barnets beste være hovednormen, er det viktig at barn har gode muligheter til å være sammen med både far og mor etter en skilsmisse. En flytting til en annen del av landet vanskeliggjør et slikt samvær.
Men dette er et vanskelig spørsmål. Derfor er det viktig at hvis forslaget blir til lov, så må slike flyttespørsmål kunne gå til retten hvis foreldrene ikke klarer å bli enige.
En lov skal være normdannende. Slik sett kan de endringene som nå er foreslått, også si noe til de ektepar som er gift, men vurderer en skilsmisse.
Det skal ikke være enkelt å skille seg. Selv om man er skilt, har begge parter et omfattende ansvar for barnas vel, et ansvar som juridisk sett veier tyngre enn det personlige frihet. Begge parter må sette egne behov til side fordi barnets beste er viktigst, sier samfunnet gjennom lovverket. Det bør være tungt med i vurderingen når man tenker skilsmisse.
Kommentarer