Avkristning, kjærlighet og ny abortkamp

Torunn Egge Roux er journalist i Aftenbladet.

KOMMENTAR:

Den første som tok ordet etter partilederens tale ba om nåde for landets papirløse – mens diskusjonen ble avsluttet med bekymring over de rød-grønnes avkristning av land og folk. Homofili og ny ekteskapslov var fyordene, og oppfordringen var klar: Fei Jens og co. av banen, koste hva det koste må.

Denne helgen er KrF-lokalpolitikere fra det ganske land samlet i Bergen. Temaene er mange, men konferansens altoverskyggende problemstilling er veivalget partiet skal ta til høsten, i god tid før stortingsvalget neste år.

Knut Arild Hareide og resten av sentralstyret skulle nok ønske at terrenget var annerledes. Det gamle, velkjente sentrum-Høyre er spikret fast øverst på alle KrF-eres ønskelister. En slik mulighet ville fått den vanskelige debatten om å samarbeide med Ap, eller med Frp, til å forsvinne. Lokket kunne igjen senket seg over indre spenninger i et parti som spenner fra radikale kristensosialister til landet mest kristenkonservative høyrefløy. Men selv om det går opp og ned på meningsmålingene ligger ett fast: Noen borgerlig regjering uten Frp er knapt tenkbart lenger.

¨Om ikke Hareide får partiet med seg på et eksperiment med regjeringssamarbeid med Ap, kan han likevel redde partiet fra et politisk risikofylt Frp-eksperiment.

Hareide er ikke typen som stikker hodet i sanden. Han bruker derfor sine talegaver til å overbevise Israels venner om at det i nestekjærlighetens, omsorgen for rusavhengige, syke og gamles navn må gå an å leke med Arbeiderpartiet, samtidig som han demper det kompromissuvillige, politiske agget partiets venstrefløy har mot Frp. Som en bibelsk historieforteller sanker han sjeler for sitt ambisiøse prosjekt: Uansett hvor valgvinden blåser, skal KrF komme seg gjennom ørkenvandringen i samlet flokk. Uten avskalling av betydning skal valgresultatet føre til en fullbyrdelse av partipolitikkens hensikt: Å skaffe seg makt og innflytelse gjennom regjeringsdeltakelse.

I Sandnes snakket Hareide pent om både Frp og Ap. Han legger ikke skjul på at appetitten på samarbeid med førstnevnte øker proporsjonalt med partiets dalende oppslutning på meningsmålingene. Et sterkt Høyre sammen med et konsolidert sentrum kan forsvare et samarbeid med Frp overfor de mest skeptiske KrF-velgerne på en ganske annen måte enn om et sterkt Frp sitter i førersetet.

Den konservative fløyen i KrF som sterkest ønsker seg en ikke-sosialistisk koalisjon har nære politiske bånd til Fremskrittspartiet. For velgerne i denne leiren er vern om det heterofile ekteskapet og den tradisjonelle kjernefamilien hellig. I debattene i forkant av den nye ekteskapsloven var det Frp, ikke KrF, som kom de mest fundamentalistiske homomotstanderne i møte.

Siden har det ikke vært like lett for konservative kristne å flokke seg om Frp. En ting er landsmøtevedtaket som åpner for barmhjertighetsdrap. Verre er det antakelig for mange i denne gruppen at Frp frir uhemmet til unge kvinner ved å være mer for tidlig ultralyd enn selv Arbeiderpartiet er. Siv Jensen gidder knapt forholde seg til debatten om ikke dette mest av alt handler om en utvidet mulighet til å abortere fostre med Downs og andre avvik.

Tilbakegang på meningsmålingene for både Høyre og Frp innebærer at den borgerlige blokken er avhengig av både Kristelig Folkeparti og Venstre for å få flertall i Stortinget. Men heller ikke den andre siden ser ut til å berge flertallet etter valget neste år. Selv om Ap har økt oppslutningen på flere målinger over lang tid, sliter særlig SV i det som ser til å være en både lang og seig motbakke.

Om ikke Hareide får partiet med seg på et eksperiment med regjeringssamarbeid med Ap, kan han likevel redde partiet fra et politisk risikofylt Frp-eksperiment. Det framstår som stadig mer sannsynlig at den parlamentariske situasjonen etter valget neste år kan plassere KrF i en viktig vippeposisjon i Stortinget. En rød-grønn mindretallsregjering som er avhengig av KrF i Stortinget vil gi sistnevnte betydelig politisk uttelling.